Personlig er jeg utrolig hard mot meg selv. Noen ganger har jeg panikk, og tror at folk ikke liker meg. Jeg føler jeg ikke er bra nok, eller at det jeg gjør ikke er bra nok for andre. Jeg er en person som streber etter å bli likt. Som virkelig vil bli likt bedre og bli likt for den jeg er. Men jeg er også så dum at jeg dømmer meg selv neden om og hjem. Som virkelig sier at det jeg gjør ikke er bra nok. Jeg har ikke troen på meg selv. Men likevel legger jeg sjelen min i arbeidet mitt med bilder, og det å ta bilder. Jeg legger sjelen min i det jeg liker. Jeg nærmest sagt ånder for det. Likevel, så streber jeg etter at andre skal like det jeg gjør. Skal like bildene jeg tar. Det verste av alt er, at jeg tror noen faktisk liker dem. Faktisk verdsetter bildene. Fordi jeg elsker å forevige øyeblikk. Hestebilder er jo min passion, og der vet jeg bilder kan være bra nok. Der har jeg faktisk noen bilder jeg er stolte over å ha tatt. I det siste har jeg utfordret meg selv. Gått vekk fra bare travbilder, og det er der jeg blir usikker. Det er der jeg begynner å strebe. Er det bra nok? Blir det bra nok? Vil dem like det?
Hva om de ikke liker det? Blir det tillat hvis det jeg gjør ikke er bra nok, så liker dem ikke meg?
Også begynner tankekjøret.
Så hvorfor er man så harde mor seg selv? Hvorfor kan man ikke bare like seg selv? Stole på seg selv?
Jepp, jeg trenger mer selvtilitt, og må psyke meg mer opp. Lære meg å verdsette meg selv. Men er det ikke rart hvordan menneskehjernen funker? Fordi jeg kan kave rundt i mitt eget hode, og føle at jeg sliter med å holde hodet over vann, bare fordi jeg blir full av følelser. Jeg tror ikke jeg er den eneste?
