So lets go!
I neste nå sitter jeg på mitt nye rom. Dette er ett enerom, og har ett eget toalett og vask. Så i bunn og grunn kan jeg vende meg til dette. Jeg er uhyre glad for å slippe unna den damen som konstant klaget på meg. Hun virket i bunn og grunn snurt i det jeg fikk bytte rom. Og hun hadde kommentert høyt at hun syntes det var urettferdig at jeg fikk enerom. Jeg hadde der og da blitt stille og følt meg ille til motet, men da hadde sykepleieren kommentert at slik var det, og de bestemte og ikke hun.
Jeg graver i bagen min og finner fram den bærbare pcn og en notatbok. Fordi planen min er å prøve å få ordnet bujoen min for 2021 klar. Det var planen min, helt til at jeg ikke helt kjente igjen kråkeskriften som var i notatboken. Det var bokstaver og ord jeg ikke klarte å lese. Jeg vet med meg selv at før kunne jeg lese skriften min. Den var aldri perfekt eller super vakker, men den var leselig. Det jeg nå så på var bare totalt kaos og rot. Ikke slik jeg hadde hatt i bujoen før. Så akkurat den biten var ganske interessant. Det som er gøy den dag i dag er at jeg reagerte vel i bunn og grunn ikke så mye der og da. Men nå i dag så forstår jeg ikke hva jeg har forsøkt å skrive.
Men jeg åpnet boken, tegnet kalenderen for 2021 og lukket boken. Bare det lille der av å tegne hver måned i noen ruter var nok til at jeg bare ikke orket mer.
I neste nå banker det på døren og en sykepleier kommer inn på rommet. Hun lukker døren bak seg. Hun har en alvorlig mine i ansiktet sitt. Hun kommer bort til sengen, setter seg i stolen som er ved siden av sengen og ser på meg.
“Hvorfor tror du at du er her?” spør hun.
“Mulig at jeg har hatt ett drypp i verstefall. Eller at angsten har gjort noe sykt med meg.” Svarer jeg kjapt og prøver å undergrave en følelse av at noe er galt.
“Har fått svar fra MR, og du har hatt ett stort hjerneslag.”
Say what?!
Jeg stivnet. Det var som om at blodet frøs til is i årene mine. Hadde hun akkurat sagt hjerneslag? Nei, det går ikke. Ikke på tale på at jeg har hatt hjerneslag. Hell no!
“Du har hatt hjerneinfark på begge sider bakhodet ditt. Dette vil bety at- ” Hun snakker, men ordene går inn den ene siden av hodet mitt og ut på andre side. Det som er ille er det at jeg vil vite og vil forstå hva hun egentlig forteller. Men jeg bare forstår det ikke. Jeg kan ikke ha hatt hjerneslag. Jeg er for ung. Det går ikke.
“Vil du at jeg skal ringe noen pårørende? Ser du har oppført moren din og samboer” Stemmen hennes skjærer gjennom.
“Ikke ring mamma.” faller det ut av meg. “Jeg vil ikke bekymre henne. Hun vet ikke at jeg er her.”
Sykepleieren rynker brynene. “Forstår du hva jeg sier?”
“Dere sier jeg har hatt hjerneslag. Og jeg forstår ikke hvordan det går. How?” ordene ramler ut av meg.
“Skal jeg ringe samboeren din? Forklare han alt det jeg har forklart deg.”
“Du har bare forklart at jeg har hatt hjerneslag. Men det går ikke!”
“Du har hatt stort hjerneinfark og noen små. Dette må ha bygget seg opp over tid-” Igjen koblet jeg ut. Helt ærlig, den dag i dag er dette bare et blurry minne. Jeg tror oppriktig talt at jeg gikk i sjokk. For jeg husker bare noen ord, ansiktsuttrykket til sykepleieren og hvordan tankene mine bare begynte å spinne. Hvordan jeg ble kald innvendig.
“Så jeg tenker kanskje at det er greit at vi ringer samboeren din og forklarer han situasjonen.”
Jeg nikker bare. Ute av stand til å forstå hva det er som foregår. Ute av stand til å fatte hvordan dette kan skje.
Hjertet dunker i brystet mitt.
Tårene presser på. Men jeg tillater meg ikke å gråte. Jeg ser heller bare på at sykepleieren reiser seg. “Jeg ringer samboeren din med en eneste gang. Så kommer jeg tilbake.”
Igjen nikker jeg bare. Helt ute av stand til å forstå.
Hjerneslag. Det skal ikke gå an. Jeg nekter at det går an. Jeg kan ikke ha fått hjerneslag. Dette er bare en drøm. En ubehagelig drøm!
Våkne nå!
Kan noen vekke meg? Kan noen klype meg?
Men ingen kom for å vekke meg.
Stay tuned for siste innlegg
Miss out (for now)
