Trigger warning: Noe av det jeg opplevde på sykhuset, og det jeg skal skrive om her, kan oppfattes som triggende. Jeg velger å skrive det fra mitt perspektiv, og hvordan jeg opplevde det. Jeg blir muligens også å legge ut bilde av ett brannsår jeg fikk av plaster på sykhuset, og blåflekker jeg fikk av alle blodprøvene.
Men lets countinue the story:
Kroppen min stivnet. Jeg ble isende kald innvendig. Jeg stirret uforstående på sykepleieren. Sa hun nettopp slag? Som i hjerneslag? Det kunne ikke være mulig. Det var ikke mulig. Jeg er for ung. Jeg var bare 27 år da jeg hadde hjerneslaget.
“Er dere sikker på at det er slag?” Jeg kunne høre vantroen i stemmen min.
“Bildet viste at det var skjedd noe. Men vi må ta MR for å vite eksakt hva det er.”
Pust, Martha.
Det er ikke sikkert det var hjerneslag. De tar bare forhåndsreglene og legger meg inn for å kunne overvåke hva enn de har funnet ut. Det er nok bare noe så enkelt som drypp. Du er ute før du aner ordet av det. Disse tankene var det jeg trøstet meg meg.
Ennå i vantro ringte jeg samboeren og fikk han til å komme med bagen min. Deretter ble jeg ført opp på en avdeling jeg ikke husker hva var. Tiden hadde løpt fra meg nede på legevakten og det hadde allerede blitt tidlig kveld. Jeg fikk sykhusklær på meg. Deretter koblet de på meg plaster, og en liten EKG. Mener å huske de kalte den for holtgear. Mulig jeg husker feil, men det var en liten EKG som skulle være på meg hele tiden og måle hjerterytmen min. Jeg får også streng beskjed om at når jeg har vært på do, måtte jeg si ifra. Jeg gjorde så, og de målte om blæren hadde tømt seg helt eller ikke. Der og da virket det uhyre teit for meg. I ettertid har jeg forstått at de gjør slik for å måle at man får til å tømme seg. Det har hendt at folk ikke klarer tømme seg helt etter hjerneslag. Men der og da forsto jeg det ikke.
De skulle også måle blodtrykket mitt. Ta flere klemmetester også skulle jeg få sove. Trodde jeg.
Første natten ble jeg vekt fire ganger. De skulle måle blodtrykk, ta klemmetest, snakketest og smiletest. De satte på blodtrykkmaskinen. Ba meg se på dem. Ba meg smile, blåse opp kinnene mine og de ba meg rynke og glatte ut pannen min. Deretter ba de meg gjenta en setning og tok en klemmetest. Dette var over innen blodtrykket var målt.
Den siste gangen de kom inn var det de samme testene igjen, men så skulle de også ha blodprøve. Jeg må innrømme at jeg nok var litt grumphy etter en natt hvor de hadde vekt meg uhyre mange ganger. Jeg forsto ikke hvorfor. I ettertid forstår jeg hvorfor de tok klemmetest, snakketest og smileteste. Alt for å sjekke om jeg hadde fått nytt slag eller ikke. De kom også inn med medisiner til meg. Medisiner jeg aldri før hadde sett eller tatt. Det var kolesterol medisin og to forskjellige blodfortynnende. De fikk også oppdatert medisinlisten min og de vurderte fram og tilbake hva de skulle gjøre med p-pillen jeg gikk på. Så jeg fikk beskjed om å slutte å gå på den.
Søndagen gikk uhyre sakte. Jeg håpet hele tiden på å få beskjed om at jeg bare hadde hatt ett drypp. At jeg bare kunne skrives ut og få dra hjem. Jeg ville hjem til Blue. Jeg ville ikke være der. Altså, hvem vil vel være innlagt på sykehus? Jeg anså ikke meg selv som syk nok til å være innlagt. Jeg følte at jeg opptok en annen plass. Dette var noe som spant mye i hodet mitt den dagen. Helt ærlig så tror jeg at jeg var i sjokk. For alt som hendte var som en tåke for meg. Selv den dag i dag er alt ennå nærmest tåke og Berg og dalbane med følelser. Det er det som hender når jeg ser tilbake på dagene der. Jeg blir tidvis overveldet.
Jeg hadde også hatt enerom, men ble flyttet inn på rom til en annen dame. Jeg tenkte ikke så mye over det. Men dette var noe som trigget angst i meg. For det som hendte var rett og slett at da jeg koblet opp PC-en min for å skrive ned noe, så fikk jeg kjeft fordi hun hørte tastaturet på PC-en min. Av respekt husker jeg at jeg slo den av og hellet prøvde skrive på mobilen. Men ordene gikk litt rundt for meg. Så jeg klarte ikke skrive. Jeg husker følelsen av forvirring. Jeg hadde så ofte før skrevet langt på mobilen, men jeg klarte det ikke. For de som ikke vet det er jeg tidvis kreativ og kan finne på å skrive noveller og hadde den gang begynt å skrive noe jeg ønsket skulle bli en bok, men ideene var plutselig vekk.
Okei, back to story.
Damen på andre siden av forhenget pratet høyt i telefonen sin. Hun nærmest sagt kjeftet på den i andre enden. Jeg følte meg utilpass, og gikk ut på gangen. Husket hvordan Venstre foten føltes tung ut.
Etter en liten stund gikk jeg inn på rommet mitt igjen. Tok mobilen min og ringte samboeren min. Atter en gang får jeg kjeft. Jeg må vise respekt for henne. Nå forstyrret jeg henne. Jeg snakket ennå lavere. Men selv ikke det var bra nok. Jeg kjente hvordan jeg fikk trykk i brystet. Hvordan øynene mine sved fordi jeg kjempet mot tårene. Jeg gjorde alt jeg kunne for å holde kontroll på pusten min. Jeg la på samtalen og prøvde hardt å kjempe mot trykket i brystet. Jeg hadde alt headsett koblet til mobilen. Sa jeg satte på musikk og forsøkte koble meg ut. Jeg prøvde å tenke pust.
Sykepleiere kom og tok tester. Ba oss spise. Jeg husker at jeg ikke ville ha mat.
Sykepleierne spurte om alt gikk bra. Jeg sa at alt gikk bra og sa jeg ønsket meg hjem. De sa jeg måtte ta MR først. At jeg var prioritert inn neste dag. Og at de mistenkte hjerneslag.
Jeg forsøkte ringe samboer for å gi han oppdatering. Atter en gang fikk jeg kjeft fra damen på siden. Jeg la på fort etterpå og tenkte jeg kunne gå ut.
«så ung du er. Du har ikke hatt hjerneslag» sa damen i det jeg gikk forbi henne.
«Jeg håper ikke det er det.» svarte jeg spakt.
«Jeg har hatt hjerneslag. Du har ikke hatt det. Du ser oppegående ut. Kan du hente sykepleier til meg? Så gjør du noe fornuftig»
Jeg husker hvordan jeg følte meg ekstremt liten. Jeg nikket. Gikk ut på gangen.
Som lyn fra klar himmel, ble jeg svimmel og måtte støtte meg til veggen for ikke å falle. Jeg ble stående ett øyeblikk å hente meg inn, før jeg gikk for å finne en sykepleier til damen jeg delte rom med.
Sterk reise du har vært gjennom <3 Å mye du måtte gjennomgå. Men fy hvor provosert æ blei av ho dama du delte rom med!