Før hjerneslaget

Heei all

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

I bunn og grunn så kan jeg bare sette en Trigger warning med en gang. Jeg skal her skrive ganske åpent og ærlig om hjerneslaget mitt. Hvordan det var før, selve hjerneslaget og dagene etter. Så hmmm, mulig jeg deler opp innlegget i flere deler. Men tenker å få forhistorien unnagjort.

So, lets go! Jeg starter med tiden før det store hjerneslaget (du vil forstår hvorfor jeg ordlegger meg slik etter hvert)

Det siste halvåret av 2020 var litt utenom det vanlige kan man vel si. Sant skal sies at jeg den tiden gikk til psykolog og jeg slet med å åpne meg. Eller… jeg slet med å forstå hva som var galt med meg. Hvorfor jeg forteller dette er fordi at det er relevant i historien.

Jeg tror det var i august en gang, at jeg plutselig ble akutt svimmel. Jeg husker at det var varm dag. Jeg var ute da dette hendt, men jeg rett og slett besvimte. Før jeg besvimte hadde jeg fått kraftig skallebank, også hadde det bare svartnet for meg. For jeg husker jeg ikke skjønte noe når jeg våknet opp ute i gresset. Men i bunn og grunn tenkte jeg ikke så mye over det. Logisk nok så var tanken «du har ikke drukket nok, og det var varmt ute»

Men det var etter at jeg hadde besvimt at ting ble annerledes. Det var den dagen som startet reisen jeg gikk gjennom mot hjerneslaget. Men der og da visste jeg det ikke selv. Men etter den gangen kom det glimt av gamle vonde  minner jeg hadde fortrengt. Derfor nevnte jeg psykolog tidligere i innlegget. For disse glimtene av fortiden, var noe jeg fortalte psykologen. Det kunne komme glimt tilbake som ett mareritt, eller at jeg plutselig bare husket noe. Og dette i de rareste situasjoner. Og det skjedde ikke heller brått og brutalt at glimtene av fortiden  kom heller.

Høsten 2020 var litt utenom det vanlige. En ting var disse plutselige glimtene. Der jeg følte at jeg hadde stagnert hos psykologen, så kom minner sakte tilbake. Jeg trodde at dette skjedde fordi at jeg plutselig var klar. Kanskje det var det også. Men timingen er da i bunn og grunn sjukt rart.

Men som sagt utover høsten så skjer det forandringer med meg. Jeg så det ikke selv, men samboeren min merket og har i ettertid fortalt at jeg ble mer sur. Jeg ble irritabel og taklet ting veldig dårlig. I tillegg merket jeg at kroppen begynte å bli rar på mange måter. Det er vanskelig å forklare. Men utover høsten begynte jeg å tenke at jeg kanskje var utbrent. Fordi jeg ble plaget med hodepine og at kroppen var i ubalanse. Men jeg tenkte ofte at: jeg var for dårlig til å drikke vann.

Jeg er for dårlig til å hvile nok

Jeg må takke nei til noe ekstra jobb

Jeg må skjerpe meg

Hodepinen vedvarte. Jeg opplevde tidvis at det kunne prikke i Venstre hånden min. Jeg kunne sove på sofaen og våkne av at hånden min prikket som om at den sov. Det samme skjedde med Venstre fot. Nå i ettertid så vet jeg det bare skjedde på venstresiden. Aldri på høyresiden. Men noen ganger så våknet jeg av at prikkinger plutselig gikk gjennom armen og ut i venstrehånden. Men jeg tenkte jo bare at jeg hadde ligger på en måte som gjorde at armen eller foren min sov. Fordi jeg tenkte logisk…

Til slutt oppfordret psykologen min meg å kontakte fastlege. Fordi det skulke ikke mye til før jeg ble sliten. I tillegg til at jeg hadde blitt en skikkelig surkjærring å ha med å gjøre. Så jeg kontaktet fastlegen min. Det var ikke noe galt med meg. Fikk utskrevet smertelindring.

Så da ble jeg hardere med meg selv. Drikk mer vann for pokker. Få deg hvilt nok!  Hva er galt med meg? Hvorfor klarer jeg ikke drikke. Nok vann? Hvorfor klarer jeg ikke gjøre noe som gjør at skallebanken blir bedre?

Kroppen min blir i mer ubalanse. Humøret mitt daler. Jeg begynner å ha flere mareritt. Jeg blir sliten av å sitte foran pcn å game eller redigere bilder. Jeg blir sliten av å se på tv. Hånden min prikker oftere. Jeg forstår ikke tegnene kroppen min gir meg.

Men marerittene fra fortiden gjør at psykologen til slutt stiller en diagnose til meg. Jeg får diagnosen C-PTSD. Denne diagnosen ble stilt få dager før hjerneslaget.

Jeg fortsetter å presse meg selv. Men så en dag våkner jeg opp skjev i ansiktet!

Det kommer i ett egent innlegg

Stay tuned

Missme out