Hvorfor streber man etter å bli likt?

Hvorfor streber man etter å bli likt? Etter å bli likt bedre? Hvorfor gjør vi det mot oss selv? Hvorfor kan man ikke bare like seg selv? Hvorfor streber man?

 

Personlig er jeg utrolig hard mot meg selv. Noen ganger har jeg panikk, og tror at folk ikke liker meg. Jeg føler jeg ikke er bra nok, eller at det jeg gjør ikke er bra nok for andre. Jeg er en person som streber etter å bli likt. Som virkelig vil bli likt bedre og bli likt for den jeg er. Men jeg er også så dum at jeg dømmer meg selv neden om og hjem. Som virkelig sier at det jeg gjør ikke er bra nok. Jeg har ikke troen på meg selv. Men likevel legger jeg sjelen min i arbeidet mitt med bilder, og det å ta bilder. Jeg legger sjelen min i det jeg liker. Jeg nærmest sagt ånder for det. Likevel, så streber jeg etter at andre skal like det jeg gjør. Skal like bildene jeg tar. Det verste av alt er, at jeg tror noen faktisk liker dem. Faktisk verdsetter bildene. Fordi jeg elsker å forevige øyeblikk. Hestebilder er jo min passion, og der vet jeg bilder kan være bra nok. Der har jeg faktisk noen bilder jeg er stolte over å ha tatt. I det siste har jeg utfordret meg selv. Gått vekk fra bare travbilder, og det er der jeg blir usikker. Det er der jeg begynner å strebe. Er det bra nok? Blir det bra nok? Vil dem like det?

 

Hva om de ikke liker det? Blir det tillat hvis det jeg gjør ikke er bra nok, så liker dem ikke meg?

Også begynner tankekjøret.

 

Så hvorfor er man så harde mor seg selv? Hvorfor kan man ikke bare like seg selv? Stole på seg selv?

Jepp, jeg trenger mer selvtilitt, og må psyke meg mer opp. Lære meg å verdsette meg selv. Men er det ikke rart hvordan menneskehjernen funker? Fordi jeg kan kave rundt i mitt eget hode, og føle at jeg sliter med å holde hodet over vann, bare fordi jeg blir full av følelser. Jeg tror ikke jeg er den eneste?

 

Skrivesperre?

Av og til, så er det bare slik at man har så mye på hjertet at man rett og slett bare får en slags skrive sperre.
Jeg mener, jeg har så sjukt mye jeg vil dele, men på en eller annen måte så er det vanskelig å starte å skrive. Ikke at det i bunn og grunn er vanskelig. Nå babler jeg, og det er jeg fult klar over.

Jeg vil så utrolig mye skrive om hvordan det er å leve med usynlig sykdom. Men samtidig er det vanskelig.

Så kanskje det er bedre at man på en måte lager innleggene sine som en dagbok?

Så dagbokinnlegget kommer under. Men se for en fin hund jeg har! Er det rart jeg higer etter å komme meg ut å ta bilder av han? Men kroppen min skriker nei, og hodet mitt vil ut.

 

Så Kjære dagbok

I dag så verker kroppen min. Fatiguen river i meg, men jeg har så utrolig lyst å dra ut å ta bilder av Blue. I går var jeg å tok noen bilder på ett sprangstevne. Dessverre fikk jeg ikke tatt alle klassene siden kroppen min verket. Ja, jeg hadde fatigue i går også. Men jeg valgte å trosse hva kroppen min mente, og dro for å ta bilder. Det som er merkelig her er at jeg pleier vanligvis å holde ut når jeg tar bilder av travløp. I går klarte jeg ikke holde ut. Jeg kom hjem og la meg på sofaen og sovnet av utmattelse. Jeg hadde håpet jeg skulle bli bedre i dag, men er ikke det. Når jeg sier at kroppen min verker, så er den vond. Det er rart å beskrive, men det er dirkete vondt. Venstresiden er øm og det går smerte fra nakken og ut i venstre arm. I dag har jeg også skalle bank, som ikke hjelper på heller.

Sim sala bim! Det funket visst sånn delvis å lage dagbok innlegg. Så det der var dagens klage.

Nå skal jeg ikke høre på kroppen min, og planlegge en fotoshoot med Blue. Jeg må gjøre det før jeg drar til Valnesfjord 13 oktober. Herremin som tiden flyver.

Og er det rart jeg skriker etter en høstshoot med den kjekkasen som Blue er blitt?

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top