Hvorfor streber man etter å bli likt? Etter å bli likt bedre? Hvorfor gjør vi det mot oss selv? Hvorfor kan man ikke bare like seg selv? Hvorfor streber man?
Personlig er jeg utrolig hard mot meg selv. Noen ganger har jeg panikk, og tror at folk ikke liker meg. Jeg føler jeg ikke er bra nok, eller at det jeg gjør ikke er bra nok for andre. Jeg er en person som streber etter å bli likt. Som virkelig vil bli likt bedre og bli likt for den jeg er. Men jeg er også så dum at jeg dømmer meg selv neden om og hjem. Som virkelig sier at det jeg gjør ikke er bra nok. Jeg har ikke troen på meg selv. Men likevel legger jeg sjelen min i arbeidet mitt med bilder, og det å ta bilder. Jeg legger sjelen min i det jeg liker. Jeg nærmest sagt ånder for det. Likevel, så streber jeg etter at andre skal like det jeg gjør. Skal like bildene jeg tar. Det verste av alt er, at jeg tror noen faktisk liker dem. Faktisk verdsetter bildene. Fordi jeg elsker å forevige øyeblikk. Hestebilder er jo min passion, og der vet jeg bilder kan være bra nok. Der har jeg faktisk noen bilder jeg er stolte over å ha tatt. I det siste har jeg utfordret meg selv. Gått vekk fra bare travbilder, og det er der jeg blir usikker. Det er der jeg begynner å strebe. Er det bra nok? Blir det bra nok? Vil dem like det?
Hva om de ikke liker det? Blir det tillat hvis det jeg gjør ikke er bra nok, så liker dem ikke meg?
Også begynner tankekjøret.
Så hvorfor er man så harde mor seg selv? Hvorfor kan man ikke bare like seg selv? Stole på seg selv?
Jepp, jeg trenger mer selvtilitt, og må psyke meg mer opp. Lære meg å verdsette meg selv. Men er det ikke rart hvordan menneskehjernen funker? Fordi jeg kan kave rundt i mitt eget hode, og føle at jeg sliter med å holde hodet over vann, bare fordi jeg blir full av følelser. Jeg tror ikke jeg er den eneste?
Av og til, så er det bare slik at man har så mye på hjertet at man rett og slett bare får en slags skrive sperre. Jeg mener, jeg har så sjukt mye jeg vil dele, men på en eller annen måte så er det vanskelig å starte å skrive. Ikke at det i bunn og grunn er vanskelig. Nå babler jeg, og det er jeg fult klar over.
Jeg vil så utrolig mye skrive om hvordan det er å leve med usynlig sykdom. Men samtidig er det vanskelig.
Så kanskje det er bedre at man på en måte lager innleggene sine som en dagbok?
Så dagbokinnlegget kommer under. Men se for en fin hund jeg har! Er det rart jeg higer etter å komme meg ut å ta bilder av han? Men kroppen min skriker nei, og hodet mitt vil ut.
Så Kjære dagbok
I dag så verker kroppen min. Fatiguen river i meg, men jeg har så utrolig lyst å dra ut å ta bilder av Blue. I går var jeg å tok noen bilder på ett sprangstevne. Dessverre fikk jeg ikke tatt alle klassene siden kroppen min verket. Ja, jeg hadde fatigue i går også. Men jeg valgte å trosse hva kroppen min mente, og dro for å ta bilder. Det som er merkelig her er at jeg pleier vanligvis å holde ut når jeg tar bilder av travløp. I går klarte jeg ikke holde ut. Jeg kom hjem og la meg på sofaen og sovnet av utmattelse. Jeg hadde håpet jeg skulle bli bedre i dag, men er ikke det. Når jeg sier at kroppen min verker, så er den vond. Det er rart å beskrive, men det er dirkete vondt. Venstresiden er øm og det går smerte fra nakken og ut i venstre arm. I dag har jeg også skalle bank, som ikke hjelper på heller.
Sim sala bim! Det funket visst sånn delvis å lage dagbok innlegg. Så det der var dagens klage.
Nå skal jeg ikke høre på kroppen min, og planlegge en fotoshoot med Blue. Jeg må gjøre det før jeg drar til Valnesfjord 13 oktober. Herremin som tiden flyver.
Og er det rart jeg skriker etter en høstshoot med den kjekkasen som Blue er blitt?
Wopsi, her har jeg vært alt for lite aktiv i det siste, men det har vært uhyre mye på agendaen. Både fjellturer, stall, livet og alt. Jeg har vel i bunn og grunn hatt meg ferie fra datamaskinen og sosiale medier. Jeg har også hatt en liten sliteperiode (som ikke er helt over) med psyken.
Altså hvem skulle tro hvor påvirket man kan bli av psyken sin. Det er ikke lett å sette ned foten, men jeg tenker faktisk å prøve det. Prøve å gjøre det beste ut av hvordan situasjonen er nå. Hvordan får det bedre med seg selv.
Både fysisk og psykisk.
Så jeg har bare en idemyldring i bunn og grunn her nå og tenker å sjekke litt interesse om hva man kunne skrive om. Fordi jeg liker jo i bunn og grunn å skrive. Jeg utrykker meg bedre når jeg skriver også. Noe som er enklere og ord kommer lettere til meg da. Vel og merke var jeg mye, mye flinkere å skrive før hjerneslaget, men it is what it is rett og slett.
Også bare måtte jeg legge ved ett lite bilde av pelsballen Blue, som er ett virkelig lite høydepunkt for meg i hverdagen.
Så her er litt hva man kan forvente fra meg framover:
Hverdagen på godt og vondt.
hvordan leve med fatigue og usynlig sykdom
Trening
Tanker og litt hva jeg jobber med psykisk og fysisk
Mat
Stall/ hest
Selvsagt Blue (Pelsballen på bildet)
Bilder fra fjellturer og kanskje litt innlegg om fjellvett og slik
interesse fro bilder og bilderedigerings tips?
Har egentlig helt sinsykt mange ideer, men det å sette de til verks er litt vanskeligere noen ganger
Så med dette så er det starten på noe som kan være gøy
Bildet her er også tatt bare få uker før hjerneslaget. Sjukt hvordan ting bare kan forandre seg så fort. Alt for for.
Det gikk i bunn og grunn rundt for meg. Jeg ble bare sittende i sengen og stirre i veggen. Det skulle ikke gå an. Jeg var for ung for hjerneslag. Men noe i meg sa at jeg hele tiden hadde visst hva som ville komme. At det hadde vært tegn der. Tegn kroppen min bare overså. Prikking i hånden. Hvordan jeg hadde vært uhyre sliten. Den intense hodepinen jeg hadde hatt. Alle tegn hadde vært det. Det samme var det dagen jeg hadde slag. Kunne ikke snakke, slepte på beina, fikk ikke armen til værs, mimikken min på venstre siden av ansiktet. Alle tegn var der.
Og der begynte tårene å trille. De rant som bekker nedover kinnene mine.
Det banket på døren.
Jeg kjempet febrilsk med å få kontroll over tårene mine.
“Hvorfor gråter du?” spurte sykepleieren som hadde vært inne for litt siden.
Jeg ristet bare på hodet og presset fram: “Hjerneslag?”
Sykepleieren nikket. “Du har hatt hjerneslag. Ikke bare ett, men flere hjerneinfark.”
“Hvordan?”
“Du er ung, og vi skulle gjerne ha fått pratet med familien din.” sa sykepleieren. “Jeg har snakket med samboeren din og forklart han situasjonen. Men jeg ønsker å ringe moren din.”
“Nei…” Jeg drar på ordene. “Søsteren min har perm fra militæret. Hun jobber julaften. Jeg vil ikke ødelegge noe for dem.”
Sykepleieren sukket. “Ta å snakk med samboeren din.” Hun gikk deretter ut av rommet.
Jeg fiklet med mobilen og ringte samboeren min. Han sa at han drev og googlet og leste seg opp på hjerneslag. Han sa også at han hadde fått snap av søsteren min at hun var tilbake i militæret, og han ønsket dermed å ringe både min mor og far. Etter litt om og men, så sa jeg at han kunne gjøre det. Jeg husker bare at jeg var forvirret. Så jeg lot han ta samtalene. Alt sykepleieren hadde sagt gikk inn ene øret og ut det andre.
Kort fortalt så hendte det mye. Jeg har klart å skrive og fortelle mye om hvordan det var og hvordan det har vært. Men jeg har ennå noen småting jeg må bearbeide. Dermed så avslutter jeg dette innlegget brått og brutalt. Jeg har forsøkt å skulle skrive og får ett skikkelig innlegg. Men jeg klarer det ikke. Jeg går gjennom alskens følelser når jeg skriver om hvordan dette var. Og nå velger jeg å sette lokk på historien her. Men jeg skal skrive kort om reisen min. Men for at innleggene skal være bra og at jeg skal kunne levere, så velger jeg å heller skrive innlegg som plutselig kan komme om hvordan reisen har vært og heller fokusere på å få skrever innlegg som omfatter min nåtid og dagene mine nå.
Trigger Warning: Jeg skriver også fra mitt perspektiv om hvordan jeg opplevde det på sykhuset. Dette innlegget er ikke så ille. Men i neste innlegg kommer det bilde av brannsår og forklaring på hvordan jeg fikk det også.
So lets go!
I neste nå sitter jeg på mitt nye rom. Dette er ett enerom, og har ett eget toalett og vask. Så i bunn og grunn kan jeg vende meg til dette. Jeg er uhyre glad for å slippe unna den damen som konstant klaget på meg. Hun virket i bunn og grunn snurt i det jeg fikk bytte rom. Og hun hadde kommentert høyt at hun syntes det var urettferdig at jeg fikk enerom. Jeg hadde der og da blitt stille og følt meg ille til motet, men da hadde sykepleieren kommentert at slik var det, og de bestemte og ikke hun.
Jeg graver i bagen min og finner fram den bærbare pcn og en notatbok. Fordi planen min er å prøve å få ordnet bujoen min for 2021 klar. Det var planen min, helt til at jeg ikke helt kjente igjen kråkeskriften som var i notatboken. Det var bokstaver og ord jeg ikke klarte å lese. Jeg vet med meg selv at før kunne jeg lese skriften min. Den var aldri perfekt eller super vakker, men den var leselig. Det jeg nå så på var bare totalt kaos og rot. Ikke slik jeg hadde hatt i bujoen før. Så akkurat den biten var ganske interessant. Det som er gøy den dag i dag er at jeg reagerte vel i bunn og grunn ikke så mye der og da. Men nå i dag så forstår jeg ikke hva jeg har forsøkt å skrive.
Men jeg åpnet boken, tegnet kalenderen for 2021 og lukket boken. Bare det lille der av å tegne hver måned i noen ruter var nok til at jeg bare ikke orket mer.
I neste nå banker det på døren og en sykepleier kommer inn på rommet. Hun lukker døren bak seg. Hun har en alvorlig mine i ansiktet sitt. Hun kommer bort til sengen, setter seg i stolen som er ved siden av sengen og ser på meg.
“Hvorfor tror du at du er her?” spør hun.
“Mulig at jeg har hatt ett drypp i verstefall. Eller at angsten har gjort noe sykt med meg.” Svarer jeg kjapt og prøver å undergrave en følelse av at noe er galt.
“Har fått svar fra MR, og du har hatt ett stort hjerneslag.”
Say what?!
Jeg stivnet. Det var som om at blodet frøs til is i årene mine. Hadde hun akkurat sagt hjerneslag? Nei, det går ikke. Ikke på tale på at jeg har hatt hjerneslag. Hell no!
“Du har hatt hjerneinfark på begge sider bakhodet ditt. Dette vil bety at- ” Hun snakker, men ordene går inn den ene siden av hodet mitt og ut på andre side. Det som er ille er det at jeg vil vite og vil forstå hva hun egentlig forteller. Men jeg bare forstår det ikke. Jeg kan ikke ha hatt hjerneslag. Jeg er for ung. Det går ikke.
“Vil du at jeg skal ringe noen pårørende? Ser du har oppført moren din og samboer” Stemmen hennes skjærer gjennom.
“Ikke ring mamma.” faller det ut av meg. “Jeg vil ikke bekymre henne. Hun vet ikke at jeg er her.”
Sykepleieren rynker brynene. “Forstår du hva jeg sier?”
“Dere sier jeg har hatt hjerneslag. Og jeg forstår ikke hvordan det går. How?” ordene ramler ut av meg.
“Skal jeg ringe samboeren din? Forklare han alt det jeg har forklart deg.”
“Du har bare forklart at jeg har hatt hjerneslag. Men det går ikke!”
“Du har hatt stort hjerneinfark og noen små. Dette må ha bygget seg opp over tid-” Igjen koblet jeg ut. Helt ærlig, den dag i dag er dette bare et blurry minne. Jeg tror oppriktig talt at jeg gikk i sjokk. For jeg husker bare noen ord, ansiktsuttrykket til sykepleieren og hvordan tankene mine bare begynte å spinne. Hvordan jeg ble kald innvendig.
“Så jeg tenker kanskje at det er greit at vi ringer samboeren din og forklarer han situasjonen.”
Jeg nikker bare. Ute av stand til å forstå hva det er som foregår. Ute av stand til å fatte hvordan dette kan skje.
Hjertet dunker i brystet mitt.
Tårene presser på. Men jeg tillater meg ikke å gråte. Jeg ser heller bare på at sykepleieren reiser seg. “Jeg ringer samboeren din med en eneste gang. Så kommer jeg tilbake.”
Igjen nikker jeg bare. Helt ute av stand til å forstå.
Hjerneslag. Det skal ikke gå an. Jeg nekter at det går an. Jeg kan ikke ha fått hjerneslag. Dette er bare en drøm. En ubehagelig drøm!
Trigger warning: Noe av det jeg opplevde på sykhuset, og det jeg skal skrive om her, kan oppfattes som triggende. Jeg velger å skrive det fra mitt perspektiv, og hvordan jeg opplevde det. Jeg blir muligens også å legge ut bilde av ett brannsår jeg fikk av plaster på sykhuset, og blåflekker jeg fikk av alle blodprøvene.
Men lets countinue the story:
Jeg klarte meg gjennom søndagen. Mandag fikk jeg vite at de skulle få tatt MR av hodet mitt. Damen på siden var fornøyd så lenge jeg ikke laget en lyd. Hun trigget meg ofte. Men jeg kjempet mot angsten. Jeg sa hele tiden til sykepleierne at alt gikk bra. Jeg opplyste også at jeg skulle til psykolog den dagen, og at det var meget viktig for meg å dra dit. Men det var ikke før i 13 tiden.
Jeg hadde i løpet av tiden mistet total matlyst. Jeg fikk skikkelig streng beskjed fra sykepleierne om at jeg måtte spise. Til og med damen på siden ba meg om å spise. Men det var nok fordi hun ble irritert over at sykepleierne kom inn til meg hele tiden. Men etter at jeg hadde tvunget i meg en brødskive, kom det to fysioterapeuter inn. Først styret de med damen på siden av meg. Jeg husker hvordan hun klaget om ting og at hun nevnte at hun ikke hadde fått nok hvile på grunn av meg. Hva hadde jeg gjort nå? Hun utdypet heller ikke. Til slutt kom de til meg.
Jeg husker dette som i en tåke, men de tok først å ba meg smile, blåse opp kinnene mine, slippe ut pusten, rynke pannen min og deretter vri hodet til begge sidene. Jeg gjorde det lydig. Neste steg var å løfte armene mine opp i luften. Høyre armen klarte jeg løfte over hodet. Smerten hugget til i Venstre, men jeg presset den opp i luften. Ikke helt over hodet. Men jeg gjorde så godt jeg kunne å få den delvis opp i luften. Den ene noterte ned noe. Så var det klemmetest.
«Klem så hardt du kan»
Jeg klem alt jeg maktet.
«Kan du klemme med venstrehånden»
«Jeg klemmer jo!»
De to fysioterapeutene ba meg vente ett øyeblikk. De gikk litt unna meg og snakket lavt, før de kom tilbake. Ba meg reise meg og bli med på gangen.
Jeg gjorde så.
«Du sleper litt på venstrefoten»
«Jeg har operert kneet mitt x-antall ganger. Er nok bare derfor» i mitt hode var det logisk. De ba meg gå på rett linje. Ba meg prøve å stå på en fot. På venstrefoten så måtte jeg støtte meg til veggen. Jeg forklarte dem at kneet var dårlig. De noterte ned mye, før de førte meg til rommet.
Så kom legevisitten. Der fikk jeg vite at de skulle snakke med meg etter MR. Jeg følte jeg ventet uhyre lenge. Jeg stresset også med at jeg ville til psykologen. Så ille som angsten hadde vært der, så var jeg innom tanken på å spørre om å kunne få noe mot angsten. Men igjen, det ville vært ett stort tap for meg. Jeg kan ærlig innrømme at jeg en periode gikk på angstdempende medisiner. Jeg var innom flere typer, før jeg fikk en som gjorde at jeg verken følte angst, glede, redsel, tristhet eller noe. Jeg var rett og slett flat den tiden.
Damen på siden kjeftet i telefonen når en sykepleier kom for å hente meg til MR. Jeg husker hun studerte meg. Spurte om det gikk bra. Jeg kjempet mot meg selv. Mot tårene og jobbet med pusten. Jeg sa alt gikk bra. Stemmen min var skjelven og svak. Hun ba meg ta på meg sko og bli med henne. Jeg gjorde det og fulgte etter henne. Jeg husker hun ba meg være ærlig. Først hadde jeg gjentatt meg selv og sagt at alt var i orden. Hun hadde stanset opp, og gransket meg, før hun insisterte på at jeg måtte være ærlig. Etter litt om og men, fortalte jeg hvordan alt irriterte damen, og at jeg ikke ville være til bry for verken henne eller dem. Og sa at jeg var glad jeg skulle til psykolog etter MR, fordi jeg desperat trengte den timen.
Jeg har ett par glipper i hukommelsen min nå. Fordi jeg fikk ett kraftig angstanfall når vi skulle ta MR bilder.
Jeg husker de fjernet EKG’en jeg gikk med hele tiden.
Det neste jeg husker er at de tok på meg hørselvern og spente fast hodet mitt. Ba meg ligge i ro og at det kunne hende de måtte bruke kontrastveske. Jeg kjente panikk allerede der. Slet med pusten. De gjentok at jeg måtte ligge i ro. Jeg hadde trukket pusten dypt noen ganger, før de sendte meg inn i maskinen.
«Går det bra? Da starter vi»
Så kom det musikk i øreklokkene, også begynte bråket. Jeg husker hvordan jeg forsøkte å tenke på alt annet enn at hodet mitt var spent fast til ett bord inni en røntgenmaskin. Jeg husker at jeg forsøkte telle skruer. Jeg kunne se sykepleierne i ett lite speil som var inni maskinen.
Tårer presset på
Trykket i brystet økte
Jeg forsøkte puste. Lukke øynene og telle sauer.
«Går det bra?»
Vær ærlig Martha. Det går ikke bra.
«Er det lenge igjen?»
«Nei. Vi skal snart gi deg kontrastveske»
Jeg ble stille. Lot tårene trille, mens jeg kjempet med meg selv
Pust!
«Vi gir deg kontrastveske nå»
De hadde før jeg ble kjørt inn i maskinen koblet en slange på kanylen min. Jeg var bare stille. Gråt mine tapre tårer og ville det skulle være over. Jeg var livredd for å begynne å hyperventilere. Livredd for at jeg skulle gråte så mye at jeg ville begynne å hikste.
Plutselig slutter MRmaskinen å bråke og to sykesøstre kom inn og jeg blir kjørt ut av maskinen.
«Kanylen er helt tett! Vi må sette inn en ny» sier hun ene.
I det de fjerner den gamle veneflonen, koblet hjernen min meg ut. Tårene strømmet. Jeg hikstet høyt.
«Går det bra?»
Pusten min kom i små hikst. Jeg klarte ikke svare. Også mistet jeg kontrollen.
Det neste jeg husker er at de løsnet hodet mitt, men ba meg ligge så rolig som jeg overhode kunne. De drev å fikset en ny veneflon i armen min. De snakket rolig til meg og forklarte meg at veneflonen var tett og at de ikke fikk kontrastveske inn i den. De forklarte også at de dessverre måtte feste hodet mitt igjen og ta bilder med kontrastveske, så var jeg ferdig.
Dette klarer du!
Jeg nikket, selv om alt innvendig meg skrek nei.
Jeg bet tennene sammen og lukket øynene i det de satte hodet mitt fast igjen. Jeg trakk pusten dypt, og de kjørte meg inn i MR maskinen igjen.
*
Etter å ha tatt MR så var det å komme seg opp til psykologen. Jeg var nesten 20 minutter forsinket. Men sykepleierne hadde heldigvis gitt henne beskjed om at jeg var forsinket i MR. Hun lurte fryktelig på hvorfor jeg var innlagt. Jeg forklarte hvordan jeg hadde våknet på lørdagen. Hvordan trynet mitt var, og hvordan jeg hadde kjent meg. De hadde ikke skikkelig svar fra MR ennå heller. Jeg sa at jeg bare trodde jeg hadde hatt drypp. Psykologen min hadde bare sett på meg med vantro. Deretter hadde hun stilt meg noen spørsmål og jeg fortalte henne ærlig om angsten som hadde presset på. Jeg fortalte hvordan damen på siden av meg hadde trigget meg, og at jeg nesten ikke turte gjøre noe. Psykologen lyttet, noterte, før hun sa at hun ønsket å følge meg ned på avdelingen jeg lå på. Jeg forsto ikke der og da hvorfor hun ville følge meg ned. Jeg hadde ikke så mye jeg skulle sagt heller. Psykologen fulgte meg helt til rommet. Fordi damen og til sengen min. Hun sa hun skulle få fikset ny time til meg, men at nå måtte jeg heller bli bra, før hun gikk ut igjen.
Etter en stund kom en eldre sykepleier inn til meg, og sa at de ville flytte meg på nytt rom. Jeg kunne ikke forstå dette, for de hadde jo flyttet meg inn dit dagen før.
«Det har seg sånn at du ennå er ung, og har mange år foran deg,» sa hun lavt «jeg visste ikke om angsten din. Men vi kommer til å flytte deg på enerom.»
I ettertid tror jeg psykologen min og kanskje sykepleieren som fulgte meg til MR, hadde en finger med i spillet.
Stay tuned
Miss out for now
Bilde under: var denne jævla veneflonen som ble tett og måtte byttes.
Trigger warning: Noe av det jeg opplevde på sykhuset, og det jeg skal skrive om her, kan oppfattes som triggende. Jeg velger å skrive det fra mitt perspektiv, og hvordan jeg opplevde det. Jeg blir muligens også å legge ut bilde av ett brannsår jeg fikk av plaster på sykhuset, og blåflekker jeg fikk av alle blodprøvene.
Men lets countinue the story:
Kroppen min stivnet. Jeg ble isende kald innvendig. Jeg stirret uforstående på sykepleieren. Sa hun nettopp slag? Som i hjerneslag? Det kunne ikke være mulig. Det var ikke mulig. Jeg er for ung. Jeg var bare 27 år da jeg hadde hjerneslaget.
“Er dere sikker på at det er slag?” Jeg kunne høre vantroen i stemmen min.
“Bildet viste at det var skjedd noe. Men vi må ta MR for å vite eksakt hva det er.”
Pust, Martha.
Det er ikke sikkert det var hjerneslag. De tar bare forhåndsreglene og legger meg inn for å kunne overvåke hva enn de har funnet ut. Det er nok bare noe så enkelt som drypp. Du er ute før du aner ordet av det. Disse tankene var det jeg trøstet meg meg.
Ennå i vantro ringte jeg samboeren og fikk han til å komme med bagen min. Deretter ble jeg ført opp på en avdeling jeg ikke husker hva var. Tiden hadde løpt fra meg nede på legevakten og det hadde allerede blitt tidlig kveld. Jeg fikk sykhusklær på meg. Deretter koblet de på meg plaster, og en liten EKG. Mener å huske de kalte den for holtgear. Mulig jeg husker feil, men det var en liten EKG som skulle være på meg hele tiden og måle hjerterytmen min. Jeg får også streng beskjed om at når jeg har vært på do, måtte jeg si ifra. Jeg gjorde så, og de målte om blæren hadde tømt seg helt eller ikke. Der og da virket det uhyre teit for meg. I ettertid har jeg forstått at de gjør slik for å måle at man får til å tømme seg. Det har hendt at folk ikke klarer tømme seg helt etter hjerneslag. Men der og da forsto jeg det ikke.
De skulle også måle blodtrykket mitt. Ta flere klemmetester også skulle jeg få sove. Trodde jeg.
Første natten ble jeg vekt fire ganger. De skulle måle blodtrykk, ta klemmetest, snakketest og smiletest. De satte på blodtrykkmaskinen. Ba meg se på dem. Ba meg smile, blåse opp kinnene mine og de ba meg rynke og glatte ut pannen min. Deretter ba de meg gjenta en setning og tok en klemmetest. Dette var over innen blodtrykket var målt.
Den siste gangen de kom inn var det de samme testene igjen, men så skulle de også ha blodprøve. Jeg må innrømme at jeg nok var litt grumphy etter en natt hvor de hadde vekt meg uhyre mange ganger. Jeg forsto ikke hvorfor. I ettertid forstår jeg hvorfor de tok klemmetest, snakketest og smileteste. Alt for å sjekke om jeg hadde fått nytt slag eller ikke. De kom også inn med medisiner til meg. Medisiner jeg aldri før hadde sett eller tatt. Det var kolesterol medisin og to forskjellige blodfortynnende. De fikk også oppdatert medisinlisten min og de vurderte fram og tilbake hva de skulle gjøre med p-pillen jeg gikk på. Så jeg fikk beskjed om å slutte å gå på den.
Søndagen gikk uhyre sakte. Jeg håpet hele tiden på å få beskjed om at jeg bare hadde hatt ett drypp. At jeg bare kunne skrives ut og få dra hjem. Jeg ville hjem til Blue. Jeg ville ikke være der. Altså, hvem vil vel være innlagt på sykehus? Jeg anså ikke meg selv som syk nok til å være innlagt. Jeg følte at jeg opptok en annen plass. Dette var noe som spant mye i hodet mitt den dagen. Helt ærlig så tror jeg at jeg var i sjokk. For alt som hendte var som en tåke for meg. Selv den dag i dag er alt ennå nærmest tåke og Berg og dalbane med følelser. Det er det som hender når jeg ser tilbake på dagene der. Jeg blir tidvis overveldet.
Jeg hadde også hatt enerom, men ble flyttet inn på rom til en annen dame. Jeg tenkte ikke så mye over det. Men dette var noe som trigget angst i meg. For det som hendte var rett og slett at da jeg koblet opp PC-en min for å skrive ned noe, så fikk jeg kjeft fordi hun hørte tastaturet på PC-en min. Av respekt husker jeg at jeg slo den av og hellet prøvde skrive på mobilen. Men ordene gikk litt rundt for meg. Så jeg klarte ikke skrive. Jeg husker følelsen av forvirring. Jeg hadde så ofte før skrevet langt på mobilen, men jeg klarte det ikke. For de som ikke vet det er jeg tidvis kreativ og kan finne på å skrive noveller og hadde den gang begynt å skrive noe jeg ønsket skulle bli en bok, men ideene var plutselig vekk.
Okei, back to story.
Damen på andre siden av forhenget pratet høyt i telefonen sin. Hun nærmest sagt kjeftet på den i andre enden. Jeg følte meg utilpass, og gikk ut på gangen. Husket hvordan Venstre foten føltes tung ut.
Etter en liten stund gikk jeg inn på rommet mitt igjen. Tok mobilen min og ringte samboeren min. Atter en gang får jeg kjeft. Jeg må vise respekt for henne. Nå forstyrret jeg henne. Jeg snakket ennå lavere. Men selv ikke det var bra nok. Jeg kjente hvordan jeg fikk trykk i brystet. Hvordan øynene mine sved fordi jeg kjempet mot tårene. Jeg gjorde alt jeg kunne for å holde kontroll på pusten min. Jeg la på samtalen og prøvde hardt å kjempe mot trykket i brystet. Jeg hadde alt headsett koblet til mobilen. Sa jeg satte på musikk og forsøkte koble meg ut. Jeg prøvde å tenke pust.
Sykepleiere kom og tok tester. Ba oss spise. Jeg husker at jeg ikke ville ha mat.
Sykepleierne spurte om alt gikk bra. Jeg sa at alt gikk bra og sa jeg ønsket meg hjem. De sa jeg måtte ta MR først. At jeg var prioritert inn neste dag. Og at de mistenkte hjerneslag.
Jeg forsøkte ringe samboer for å gi han oppdatering. Atter en gang fikk jeg kjeft fra damen på siden. Jeg la på fort etterpå og tenkte jeg kunne gå ut.
«så ung du er. Du har ikke hatt hjerneslag» sa damen i det jeg gikk forbi henne.
«Jeg håper ikke det er det.» svarte jeg spakt.
«Jeg har hatt hjerneslag. Du har ikke hatt det. Du ser oppegående ut. Kan du hente sykepleier til meg? Så gjør du noe fornuftig»
Jeg husker hvordan jeg følte meg ekstremt liten. Jeg nikket. Gikk ut på gangen.
Som lyn fra klar himmel, ble jeg svimmel og måtte støtte meg til veggen for ikke å falle. Jeg ble stående ett øyeblikk å hente meg inn, før jeg gikk for å finne en sykepleier til damen jeg delte rom med.
Bildet her: det er faktisk ganske viktig å tenke på når man har hjerneslag. Som du ser på bildet og når du nå har lest, så skjønner du at jeg hadde alle de punktene. Skjevt fjes, armen, klarte ikke prate, var bare lyder først, for deretter å prate ekstremt sakte. Men jeg tenkte ikke på det her når jeg selv hadde det.
As usual: Trigger Warning. Denne er også trigger warning på bildet neders også. Slik at du vet det på forhånd, så er det bilde av en kanyle i armen min.
Jeg glemte i det forrige innlegget å fortelle at er en lørdag. Det var lørdag da jeg hadde opplevd det jeg selv trodde bare var ett drypp.
Jeg fikk som nevnt i forrige innlegg beskjed om å komme så fort som mulig på legevakten. Men ikke kjøre bil selv. Innerst inne så har jeg en liten uro. Så før jeg dro så pakket jeg faktisk en liten bag med blant annet bærbar data, ett klesskifte, en varm genser og ikke minst en notatbok (Jeg designet en Bujo selv – bulletjournal)
Dette er jo Desember 2020 og det hadde akkurat vært Korona. Så det var ennå veldig strenge restriksjoner på sykehus (generelt i samfunnet). Jeg måtte passere en vakt på tur inn. Jeg fikk bare lov til å melde meg i luken at jeg var kommet. Jeg gjorde dette, med både navn og hva det gjaldt, før jeg ble jaget ut i bilen igjen, med kommentaren at de ventet en pasient som det hastet med. Dette hadde jeg selvsagt forståelse for. Som sagt det var ganske strengt, og jeg forstår at hastesaker kommer i første rekke.
Jeg satte meg ute i bilen og pratet med samboer. Etter kanskje 10-15 minutter så ringer legevakten meg og spør hvor jeg er. Jeg svarer at jeg har vært inne i luken og meldt at jeg var kommet og blitt jaget ut i bilen fordi de ventet en pasient det hastet med. Ett øyeblikk ble det stille i andre enden, før vedkommet svarer “Er du seriøs?” Hvor jeg gjentar det jeg fikk beskjed om i luken. “Du er klar over at det er du som er hastesaken vår?”
Reality check!
Jeg innså nå alvorlighetsgraden. Eller jeg innså det vel ikke. Fordi helt ærlig så gikk det tid før jeg godtok og aksepterte situasjonen. Uansett back to storyline.
Det var som ett slag i trynet. Jeg husker de beordret meg inn. Og lydig som en hund gikk jeg inn på legevakten og ble ledet inn på ett sterilt rom. Lyset var så skarpt at jeg kjente hodet begynte å verke. Jeg sa ikke noe om det. Det var nesten så jeg kunne høre summing fra lysrørene over hodet mitt. Kanskje hørte jeg det også.
“Legen er på vei. Vi har ringt han hit. Men mens vi venter skal vi ta blodprøver, EKG, måle blodtrykk, ta CRP” Jeg husker ikke alt de sa for å være ærlig. Men de stakk meg i fingeren og tok en CRP. De prøvde uhyre mange ganger å ta blodprøve i begge armene mine, og ga til slutt opp og tok blodprøve oppå ene hånden min. De koblet til blodtrykkmaskinen og den ble målt mange ganger. Jeg skal helt ærlig innrømme jeg ble uhyre lei av den forbaska blodtrykk maskinen. Altså hvor mange ganger skulle de måle blodtrykket mitt? Også var det å koble de ekle forbaska kalde ledningene og plastrene til kroppen min for å måle EKG. Hjerterytme og puls rett og slett.
Det føltes som en evighet før legen kom. Det skal sant sies at det var en evighet. Jeg fortalte sykepleieren historien min. Merk dette: denne sykepleieren var av den eldre garden. Hun stusset veldig over at jeg faktisk kunne snakke. Jeg følte meg mer og mer ille til motet.
Men jeg vet hva jeg så. Jeg vet hva jeg følte.
Jeg har ennå glemt av den forbaska venstre armen min. Den kunne faktisk ha vært en indikator til sykepleieren på at jeg snakket sant. Men de ba meg aldri om å løfte armene mine. De ba meg aldri om å gå – eller prøve å gå på linje. De studerte ikke hvordan jeg gikk. Hadde de gjort det, ville de ha sett at jeg subbet litt mer på venstre foten min. Men de sjekket ikke dette.
Etter lang evighet kom legen til slutt. Sykepleieren tok han til side før han pratet med meg, og jeg hørte henne si at hun trodde at jeg overdrev. Akkurat den stakk der og da. Jeg husker at jeg kjempet mot tårene. Prøvde å se opp i taket, mens øynene sved. For å si det enkelt og greit. Etter å ha vært så mye inn og ut av sykehuset med venstre kne, så var ikke sykehus besøk noe jeg foretrakk. Jeg ville helst holde meg lengst mulig unna sykehus. Det var mer enn nok at jeg gikk til psykolog. Trengte ikke å være der mer. Og hvorfor i all verden skulle jeg ha ønske om å tilbringe lørdagen min på sykehuset? Nei, hell no! Jeg ville heller vært hjemme, gått med Blue, gamet og chillet… men Neida jeg var på sykehus.
Det var ekstremt mange følelser og tanker som gikk gjennom hodet mitt. Jeg kjempet en hard indre kamp med meg selv for ikke å bare bli totalt overaktivert og sveve ut av toleransevinduet mitt. Jeg lover den kampen ikke var lett. Jeg hadde ikke lært meg å grounde meg selv. Jeg hadde ikke lært meg det jeg kan nå. Jeg hadde knapt hatt diagnosen C-PTSD (på papiret) i en uke.
Legen kommer inn. Prater litt med meg. Ser over resultat på blodprøvene mine (de dem kunne få resultat raskt på). Han hadde en rar rynke i pannen hele tiden.
«Kan du fortelle historien din på nytt?»
Jeg fortalte atter en gang hvordan jeg våknet, hvordan ansiktet mitt var, hvordan jeg hadde pratet, hva jeg gjorde, tidsperspektivet og at jeg endte opp her. Rynken i pannen hans ble ennå mer tydelig.
«Hvordan var gårdagen min?»
Jeg forteller at jeg hadde redigert noen bilder av hest, gått en lengre tur med hunden min og blitt sliten, sovet på sofaen. Hatt panikkangst før jeg skulle sove.
«Kan alt dette komme av angst?» spørsmålet braste ut av meg. Akkurat det spørsmålet husker jeg ekstremt godt. Jeg husker hvordan ansiktet hans ble mer betenkt. Jeg synes det er rart, men det kunne jo bety at jeg hadde hatt en rar reaksjon på angst. Samtidig som jeg aldri hadde hørt om noen få drypp av angst.
Oppi alt dette så ender det opp med vaktskifte. Så da måtte legen inn å prate med de nye som kom på. Så jeg ble sittende med ledninger koblet til meg alene. I tillegg så ble blodtrykket mitt målt ALT for ofte. Jeg irriterte med over hvordan den strammet seg om armen min. Og det var den forbaska maskinen som hele tiden brøt stillheten.
Etter en lang evighet kom en ny sykepleier inn. Denne frøkna var yngre enn den forrige. Hun hilste på meg og ba meg fortelle historien min på nytt. Atter en gang. Hun får ett betenkt ansikt og ber meg smile, noe jeg gjorde. Så gjorde hun noe uforventende. Hun ba meg ta henne i hånden med begge hendene mine. Og jeg får en klemme test. Jeg skal klype henne i hendene så hardt jeg klarer.
«Er du høyre, eller venstrehendt?»
«Høyrehendt»
«Fortell meg detaljert om i dag og i gårkveld»
Hvor mange ganger skal jeg fortelle historien min? Attpåtil så hadde jeg begynt å tvile litt på meg selv. Begynt å tenke at angstanfallet var grunnen til at kroppen min var som den var da jeg våknet. Samtidig som jeg var begynt å tvile, så visste jeg hva jeg så. Hva jeg opplevde. hvordan det føltes.
Sykepleieren forsvant ut. Det tok atter en gang en evighet igjen. Neste runde kom hun inn med legen igjen. De snakket sammen, men jeg ble flyttet inn på et annet rom og plassert i en sykehusseng. Sykepleieren forklare om klemtesten og gårdagen min. Kunne angst være grunnen? Legen var begynt å tro det. Men nå ba legen meg sette meg på kanten av sengen. Han tok fram noe som liknet på en hammer og sjekket refleksene. Han dunket på begge knærne. Høyre kne beveget seg mer enn Venstre kne.
De tok flere tester, før de forsvant ut igjen og ble borte. Jeg hørte de diskutere meg på gangen. Legen trodde litt på angst. At det kanskje var en reaksjon av angsten. Var det bare det, kunne de jo sende meg hjem. Sykepleieren var fram og tilbake. Men hun kom plutselig inn igjen.
«Har du hatt mye vondt i hodet i det siste?»
Jeg nøler litt før jeg nikker. Hun forsvant fort ut igjen.
Mye vondt i hodet. Prikkingen jeg hadde hatt i Venstre siden. Bare en side av ansiktet var lammet. Masse tanker svirret i hodet mitt. Alt var kaos.
«Hva tror du selv?» spurte legen i det de kom inn på rommet igjen
«Jeg vet hva jeg så i speilet.» braste det ut av meg. «Noe er ikke riktig!»
«Vi vurderer jo å sende deg hjem. Du virker frisk»
Hodepine, prikking i ånd og fot, skjevt ansikt, talevansker.
«Jeg tror dere skal ta en CT av meg.» hvorfor jeg sa det, vet jeg ikke. Men noe sa meg at jeg ikke kunne dra hjem. Så jeg stolte på magefølelsen min. Det var litt fram og tilbake. Jeg følte i bunn og grunn ikke at legen trodde på meg. Men det var mye fram og tilbake. Klemmetest, blodprøve på nytt, fortelle historien igjen for ørtende gang og plutselig så ble det til at jeg skulle ta CT. Jeg fikk en kanyle i armen. På underarmen vel og merke. Og de måtte ta ultralyd for å se blodårene mine, for de traff ikke uten. Det var heller ikke avgjort at jeg skulle legges inn. men ble forklart at de skulle kjøre CT med kontrastveske. Dermed måtte de ha en kanyle i meg. Når den var på plass ble jeg med sykepleieren. Fulgte etter henne og tok heis ned til kjelleren, der de har røngtemaskinene. Hun ledet meg gjennom en lang korridor og inn på ett rom.
Sykepleieren tar jakken min, mobilen min og en annen sykepleier forklarer meg hvordan jeg skal ligge. Justerer puten og kobler inn en ledning i kanylen som skal gi meg kontrastveske. Så går de ut av rommet.
Først tar de bilder uten kontrastveske. Deretter gir de meg beskjed om at de kjører kontrastveske inn i kanylen. Trykket inn i blodåren min er hardt. Det er ubehagelig. Men det verste er følelsen etterpå. Det kjennes rett og slett ut som om at jeg tisser på meg selv. Jeg gjør ikke det, men det føltes slik.
Etter litt kommer sykepleieren inn. Hun har en alvorlig mine over ansiktet sitt. Hun ber meg bare følge etter henne og vi går opp på legevakten igjen. Hun tar leg med inn på rommet der jeg har vært. Hun ba meg vente også forsvant hun.
«Bildene viste at det var noe.» hørte jeg hun si. Og det neste jeg snappet opp fikk det til å gå rundt for meg. «Hjerneinfarkt» (hjerneslag)
Men det kunne ikke være meg hun pratet opp. Jeg er for ung for hjerneslag
Sykepleieren kommer inn til meg.
«Kan jeg dra hjem?» spør jeg.
«Nei, du skal legges inn. Bildene viser noe. Vi skal få tatt MR for å få klare bilder. Men bildene viste at du har hatt slag»
…
Tusen tanker svirret i hodet mitt. Jeg ble isende kald innvendig.
Dette er ikke slutten. Det kommer mer om sykehusoppholdet mitt.
Stay tuned
Missme out (for now)
Bildet under viser den fantastiske måten de satte inn kanylen på. Og jeg lover deg det var uhorvelig vondt å ha den der.
Bildet her er av pelsballen jeg beskriver i innlegget her. Blue – lille tarmen – er en av mine største motivasjoner til å stå opp og komme meg ut om dagen.
Jeg kan på forhånd si at det kan bli trigger warning i dette- og de neste innleggene. Blant annet kommer det bilde i neste innlegg av kanyle og i ett annet brannsår…
Jeg prøver også å dele opp slik at det ikke blir for lange innlegg.
Kvelden før hjerneslaget hadde jeg panikkangst. Jeg husker ikke hva som trigget meg. Men jeg husker angstanfallet. Hvordan det trykket i brystkassen. Hvordan pusten min lød hvesende og høyt. Hvordan kroppen føltes tung og rar ut. Hvordan hjertet hamret i brystkassen min. Hvordan det kjentes ut som om at jeg ikke fikk puste. Og hvor sliten jeg ble etter jeg hadde roet meg. Jeg husker også at jeg var svimmel når jeg la meg for å sove. Fordi det kjentes ut som om at jeg var på en båt når jeg lå i sengen. Det var en følelse av bølger, og det hjalp ikke lukke øynene heller. Den siste tanken før jeg sovnet må ha vært at jeg følte meg sjøsyk.
Jeg våkner opp dagen etter. Jeg er i ørska og det føles som om at jeg ser gjennom tåke. Blue ligger på far sin plass i sengen. Så alt er jo som en vanlig dag. Og en vanlig dag starter med at jeg skal sjekke telefonen min. Jeg griper den, men klarer ikke trykke inn koden min for å logge på den. Rart. Ansikts gjenkjenneren kjenner meg heller ikke igjen. Det er hvert fall rart. Men okei, jeg er nok bare uhyre trøtt. Som sagt så føles det ennå ut som om at jeg ser gjennom tåke. Jeg strekker hånden min bort til Blue. Han snuser på hånden min som vanlig. Men det er her noe annet er rart. For jeg pleier alltid å si “Hei, Blue” til han, men akkurat nå får jeg ikke fram en eneste lyd. Jeg mener å huske at jeg forsøkte å rense halsen(kremte), før jeg atter en gang forsøker å prate til Blue. Denne ganger får jeg fram noen uforstående lyder. Jeg husker også at jeg ikke kjente igjen min egen stemme. Jeg tror vel at jeg tenkte at jeg drømte. For alt var merkelig. Alt fra ikke klare taste inn koden på mobilen, til å ikke få fram ordene jeg ville ha fram.
Jeg strøk sikkert Blue litt mer og koste med han, før jeg reiste meg. Jeg husker jeg var ustø på beina. Venstrefoten min prikket, men jeg tenkte ikke så mye over det. Fordi jeg hadde skadet kneet mitt det året jeg var konfirmant. Jeg hadde gjennomgått x-antall operasjoner i kneet, uten at det var blitt mye bedre. Så logisk nok tenkte jeg at jeg hadde nok greid å få en vridning i kneet når jeg sov. Det var ikke første gang det skjedde og var ikke siste gang heller. Det var normalt at jeg slet med kneet. Så jeg ofret det ikke mer enn en liten tanke der og da.
Jeg kommer på badet, kler på meg, gjør mitt fornøden og skal til slutt se i speilet. Det er her jeg stusser. Ansiktet mitt er litt annerledes på venstre siden. Det virker som om at huden min er slappere. Jeg har jobbet mange år i helsevesenet, så jeg skjønner at noe ikke er riktig. Så tanken min er smil! Mimikken på høyresiden av ansiktet mitt er normal. Men venstresiden funker ikke. Munnvikene drar seg oftest opp når man smiler, og man får gjerne noen smilerynker rundt øyne. Dette skjer ikke på venstresiden av ansiktet mitt. Niks nada skjer.
Neste steg da
Skal løfte begge armene over hodet. Høyre armen er ikke noe problem. Venstre armen kommer seg ikke over hodet mitt.
Okei… Noe er galt meg meg. Noe er fryktelig galt og ikke greit. Jeg begynte å legge to og to i hop. Kjente på en følelse av fortvilelse og på denne dette skjer ikke meg. Ærlig talt så tenkte jeg bare på at jeg måtte ha hatt drypp. Tanken på at det var ett hjerneslag streifet meg ikke mye. Det er en grunn til at jeg tenkte drypp.
1 – jeg er bare 27 år gammel. Jeg er for ung for å ha hjerneslag
2 – Det var ikke noe nummer to. Det var rett og slett bare det at jeg tenkte jeg var for ung.
Mens jeg sto og så i speilet forsøkte jeg å snakke. Det spesielle her er at nå får jeg ordene jeg ønsker fram. Ikke normalt slik jeg var vandt til å høre meg selv, men likevel så er det ord. Det er ikke bare noen uforstående lyder. Det jeg nå mener med at det ikke er normalt er at jeg drar på hvert ord og prater eeeeeekstreeeeeeeemt saaaaaaaaaaaaakte. I tillegg så var jeg begynt å lesbe. Dette hadde jeg aldri gjort før.
Jeg har som sagt tenkt at noe ikke er rett. Jeg vet jeg må kontakte legevakten, men når jeg ikke får låst opp telefonen så får jeg bare vente. Samboeren er ikke hjemme der og da. Husker ikke hva han gjorde heller. Så jeg gir Blue frokosten sin og velger å lage meg selv noe å spise. Bare noe så enkelt som en brødskive. Jeg husker ikke hva jeg hadde på den. Bare at jeg satt og stirrer på den, og hadde null interesse av å spise den.
Jeg ble avbrutt av at Blue ga tegn på at nå måtte han ut på do. Så jeg tok på han halsbåndet, hektet på koblet. Det var ikke så lett å hekte på kroken. Men jeg fikk det til og fikk tatt med meg lille tarmen – (Funfact: jeg kaller Blue av og til for lille tarmen) – ut på do. Jeg gikk ikke en lang tur heller. Fordi innerst inne visste jeg at noe var galt med meg.
Det er nå ting faktisk blir veldig rart. Fordi det er gått cirka (litt under) to timer siden jeg sto opp. Cirka to timer siden jeg ikke fikk fram ett eneste ord, eller klarte å låse opp mobilen min. Nå klarer jeg låse opp mobilen min. Den kjenner igjen ansiktet mitt, noe den ikke gjorde tidligere. Jeg går selvsagt på badet og oppdager at mimikken i ansiktet mitt funker igjen. Jeg må innrømme at selv den dag i dag er det uhyre rart. Men nå skal sant sies at ansiktet mitt er ikke 100 prosent bra den dag i dag. For de som ikke aner at jeg har hatt hjerneslag, så ser de ikke noe på meg. Men jeg vet. Jeg ser det, og jeg kjenner det. Munnviken på venstre side går ikke like langt opp som høyre siden. Og huden rundt øynene, venstresiden er ennå slappere enn høyre siden. Jeg har ingen problem med å tegne eyeliner på høyre siden, men venstre siden er ikke like lett.
Uansett… her sporet jeg av. Mimikken min fungerte igjen. Armen har jeg glemt av. Men jeg kan plutselig prate igjen. For i løpet av disse to timene så kan jeg også prate igjen. Nå snakker jeg heller ikke ekstremt sakte. Jeg biter meg ikke merke i at jeg baler med ordene eller at jeg muligens lesber.
Jeg finner fram nummert til legevakten på mobilen min. Nøler – drøyer den litt til. Ringer samboeren min først. Sier at jeg må ringe legevakten. Han sier han var på tur hjem.
Jeg nølte ennå med å ringe legevakten. Fordi alt jeg opplevde tidligere på dagen virker så uvirkelig. Men det er vel bedre å bare ringe for sikkerhets skyld. Så jeg gjør det. Forklarer hvordan alt hadde vært de to timene og får beskjed om å komme meg fortest mulig på legevakten. Men jeg skulle ikke kjøre bil selv. Heldigvis kunne samboeren min kjøre meg.
Jeg har også glemt å fortelle: dette var en lørdag.
I bunn og grunn så kan jeg bare sette en Trigger warning med en gang. Jeg skal her skrive ganske åpent og ærlig om hjerneslaget mitt. Hvordan det var før, selve hjerneslaget og dagene etter. Så hmmm, mulig jeg deler opp innlegget i flere deler. Men tenker å få forhistorien unnagjort.
So, lets go! Jeg starter med tiden før det store hjerneslaget (du vil forstår hvorfor jeg ordlegger meg slik etter hvert)
Det siste halvåret av 2020 var litt utenom det vanlige kan man vel si. Sant skal sies at jeg den tiden gikk til psykolog og jeg slet med å åpne meg. Eller… jeg slet med å forstå hva som var galt med meg. Hvorfor jeg forteller dette er fordi at det er relevant i historien.
Jeg tror det var i august en gang, at jeg plutselig ble akutt svimmel. Jeg husker at det var varm dag. Jeg var ute da dette hendt, men jeg rett og slett besvimte. Før jeg besvimte hadde jeg fått kraftig skallebank, også hadde det bare svartnet for meg. For jeg husker jeg ikke skjønte noe når jeg våknet opp ute i gresset. Men i bunn og grunn tenkte jeg ikke så mye over det. Logisk nok så var tanken «du har ikke drukket nok, og det var varmt ute»
Men det var etter at jeg hadde besvimt at ting ble annerledes. Det var den dagen som startet reisen jeg gikk gjennom mot hjerneslaget. Men der og da visste jeg det ikke selv. Men etter den gangen kom det glimt av gamle vonde minner jeg hadde fortrengt. Derfor nevnte jeg psykolog tidligere i innlegget. For disse glimtene av fortiden, var noe jeg fortalte psykologen. Det kunne komme glimt tilbake som ett mareritt, eller at jeg plutselig bare husket noe. Og dette i de rareste situasjoner. Og det skjedde ikke heller brått og brutalt at glimtene av fortiden kom heller.
Høsten 2020 var litt utenom det vanlige. En ting var disse plutselige glimtene. Der jeg følte at jeg hadde stagnert hos psykologen, så kom minner sakte tilbake. Jeg trodde at dette skjedde fordi at jeg plutselig var klar. Kanskje det var det også. Men timingen er da i bunn og grunn sjukt rart.
Men som sagt utover høsten så skjer det forandringer med meg. Jeg så det ikke selv, men samboeren min merket og har i ettertid fortalt at jeg ble mer sur. Jeg ble irritabel og taklet ting veldig dårlig. I tillegg merket jeg at kroppen begynte å bli rar på mange måter. Det er vanskelig å forklare. Men utover høsten begynte jeg å tenke at jeg kanskje var utbrent. Fordi jeg ble plaget med hodepine og at kroppen var i ubalanse. Men jeg tenkte ofte at: jeg var for dårlig til å drikke vann.
Jeg er for dårlig til å hvile nok
Jeg må takke nei til noe ekstra jobb
Jeg må skjerpe meg
Hodepinen vedvarte. Jeg opplevde tidvis at det kunne prikke i Venstre hånden min. Jeg kunne sove på sofaen og våkne av at hånden min prikket som om at den sov. Det samme skjedde med Venstre fot. Nå i ettertid så vet jeg det bare skjedde på venstresiden. Aldri på høyresiden. Men noen ganger så våknet jeg av at prikkinger plutselig gikk gjennom armen og ut i venstrehånden. Men jeg tenkte jo bare at jeg hadde ligger på en måte som gjorde at armen eller foren min sov. Fordi jeg tenkte logisk…
Til slutt oppfordret psykologen min meg å kontakte fastlege. Fordi det skulke ikke mye til før jeg ble sliten. I tillegg til at jeg hadde blitt en skikkelig surkjærring å ha med å gjøre. Så jeg kontaktet fastlegen min. Det var ikke noe galt med meg. Fikk utskrevet smertelindring.
Så da ble jeg hardere med meg selv. Drikk mer vann for pokker. Få deg hvilt nok! Hva er galt med meg? Hvorfor klarer jeg ikke drikke. Nok vann? Hvorfor klarer jeg ikke gjøre noe som gjør at skallebanken blir bedre?
Kroppen min blir i mer ubalanse. Humøret mitt daler. Jeg begynner å ha flere mareritt. Jeg blir sliten av å sitte foran pcn å game eller redigere bilder. Jeg blir sliten av å se på tv. Hånden min prikker oftere. Jeg forstår ikke tegnene kroppen min gir meg.
Men marerittene fra fortiden gjør at psykologen til slutt stiller en diagnose til meg. Jeg får diagnosen C-PTSD. Denne diagnosen ble stilt få dager før hjerneslaget.
Jeg fortsetter å presse meg selv. Men så en dag våkner jeg opp skjev i ansiktet!
