Trigger warning: Noe av det jeg opplevde på sykhuset, og det jeg skal skrive om her, kan oppfattes som triggende. Jeg velger å skrive det fra mitt perspektiv, og hvordan jeg opplevde det. Jeg blir muligens også å legge ut bilde av ett brannsår jeg fikk av plaster på sykhuset, og blåflekker jeg fikk av alle blodprøvene.
Men lets countinue the story:
Jeg klarte meg gjennom søndagen. Mandag fikk jeg vite at de skulle få tatt MR av hodet mitt. Damen på siden var fornøyd så lenge jeg ikke laget en lyd. Hun trigget meg ofte. Men jeg kjempet mot angsten. Jeg sa hele tiden til sykepleierne at alt gikk bra. Jeg opplyste også at jeg skulle til psykolog den dagen, og at det var meget viktig for meg å dra dit. Men det var ikke før i 13 tiden.
Jeg hadde i løpet av tiden mistet total matlyst. Jeg fikk skikkelig streng beskjed fra sykepleierne om at jeg måtte spise. Til og med damen på siden ba meg om å spise. Men det var nok fordi hun ble irritert over at sykepleierne kom inn til meg hele tiden. Men etter at jeg hadde tvunget i meg en brødskive, kom det to fysioterapeuter inn. Først styret de med damen på siden av meg. Jeg husker hvordan hun klaget om ting og at hun nevnte at hun ikke hadde fått nok hvile på grunn av meg. Hva hadde jeg gjort nå? Hun utdypet heller ikke. Til slutt kom de til meg.
Jeg husker dette som i en tåke, men de tok først å ba meg smile, blåse opp kinnene mine, slippe ut pusten, rynke pannen min og deretter vri hodet til begge sidene. Jeg gjorde det lydig. Neste steg var å løfte armene mine opp i luften. Høyre armen klarte jeg løfte over hodet. Smerten hugget til i Venstre, men jeg presset den opp i luften. Ikke helt over hodet. Men jeg gjorde så godt jeg kunne å få den delvis opp i luften. Den ene noterte ned noe. Så var det klemmetest.
«Klem så hardt du kan»
Jeg klem alt jeg maktet.
«Kan du klemme med venstrehånden»
«Jeg klemmer jo!»
De to fysioterapeutene ba meg vente ett øyeblikk. De gikk litt unna meg og snakket lavt, før de kom tilbake. Ba meg reise meg og bli med på gangen.
Jeg gjorde så.
«Du sleper litt på venstrefoten»
«Jeg har operert kneet mitt x-antall ganger. Er nok bare derfor» i mitt hode var det logisk. De ba meg gå på rett linje. Ba meg prøve å stå på en fot. På venstrefoten så måtte jeg støtte meg til veggen. Jeg forklarte dem at kneet var dårlig. De noterte ned mye, før de førte meg til rommet.
Så kom legevisitten. Der fikk jeg vite at de skulle snakke med meg etter MR. Jeg følte jeg ventet uhyre lenge. Jeg stresset også med at jeg ville til psykologen. Så ille som angsten hadde vært der, så var jeg innom tanken på å spørre om å kunne få noe mot angsten. Men igjen, det ville vært ett stort tap for meg. Jeg kan ærlig innrømme at jeg en periode gikk på angstdempende medisiner. Jeg var innom flere typer, før jeg fikk en som gjorde at jeg verken følte angst, glede, redsel, tristhet eller noe. Jeg var rett og slett flat den tiden.
Damen på siden kjeftet i telefonen når en sykepleier kom for å hente meg til MR. Jeg husker hun studerte meg. Spurte om det gikk bra. Jeg kjempet mot meg selv. Mot tårene og jobbet med pusten. Jeg sa alt gikk bra. Stemmen min var skjelven og svak. Hun ba meg ta på meg sko og bli med henne. Jeg gjorde det og fulgte etter henne. Jeg husker hun ba meg være ærlig. Først hadde jeg gjentatt meg selv og sagt at alt var i orden. Hun hadde stanset opp, og gransket meg, før hun insisterte på at jeg måtte være ærlig. Etter litt om og men, fortalte jeg hvordan alt irriterte damen, og at jeg ikke ville være til bry for verken henne eller dem. Og sa at jeg var glad jeg skulle til psykolog etter MR, fordi jeg desperat trengte den timen.
Jeg har ett par glipper i hukommelsen min nå. Fordi jeg fikk ett kraftig angstanfall når vi skulle ta MR bilder.
Jeg husker de fjernet EKG’en jeg gikk med hele tiden.
Det neste jeg husker er at de tok på meg hørselvern og spente fast hodet mitt. Ba meg ligge i ro og at det kunne hende de måtte bruke kontrastveske. Jeg kjente panikk allerede der. Slet med pusten. De gjentok at jeg måtte ligge i ro. Jeg hadde trukket pusten dypt noen ganger, før de sendte meg inn i maskinen.
«Går det bra? Da starter vi»
Så kom det musikk i øreklokkene, også begynte bråket. Jeg husker hvordan jeg forsøkte å tenke på alt annet enn at hodet mitt var spent fast til ett bord inni en røntgenmaskin. Jeg husker at jeg forsøkte telle skruer. Jeg kunne se sykepleierne i ett lite speil som var inni maskinen.
Tårer presset på
Trykket i brystet økte
Jeg forsøkte puste. Lukke øynene og telle sauer.
«Går det bra?»
Vær ærlig Martha. Det går ikke bra.
«Er det lenge igjen?»
«Nei. Vi skal snart gi deg kontrastveske»
Jeg ble stille. Lot tårene trille, mens jeg kjempet med meg selv
Pust!
«Vi gir deg kontrastveske nå»
De hadde før jeg ble kjørt inn i maskinen koblet en slange på kanylen min. Jeg var bare stille. Gråt mine tapre tårer og ville det skulle være over. Jeg var livredd for å begynne å hyperventilere. Livredd for at jeg skulle gråte så mye at jeg ville begynne å hikste.
Plutselig slutter MRmaskinen å bråke og to sykesøstre kom inn og jeg blir kjørt ut av maskinen.
«Kanylen er helt tett! Vi må sette inn en ny» sier hun ene.
I det de fjerner den gamle veneflonen, koblet hjernen min meg ut. Tårene strømmet. Jeg hikstet høyt.
«Går det bra?»
Pusten min kom i små hikst. Jeg klarte ikke svare. Også mistet jeg kontrollen.
Det neste jeg husker er at de løsnet hodet mitt, men ba meg ligge så rolig som jeg overhode kunne. De drev å fikset en ny veneflon i armen min. De snakket rolig til meg og forklarte meg at veneflonen var tett og at de ikke fikk kontrastveske inn i den. De forklarte også at de dessverre måtte feste hodet mitt igjen og ta bilder med kontrastveske, så var jeg ferdig.
Dette klarer du!
Jeg nikket, selv om alt innvendig meg skrek nei.
Jeg bet tennene sammen og lukket øynene i det de satte hodet mitt fast igjen. Jeg trakk pusten dypt, og de kjørte meg inn i MR maskinen igjen.
*
Etter å ha tatt MR så var det å komme seg opp til psykologen. Jeg var nesten 20 minutter forsinket. Men sykepleierne hadde heldigvis gitt henne beskjed om at jeg var forsinket i MR. Hun lurte fryktelig på hvorfor jeg var innlagt. Jeg forklarte hvordan jeg hadde våknet på lørdagen. Hvordan trynet mitt var, og hvordan jeg hadde kjent meg. De hadde ikke skikkelig svar fra MR ennå heller. Jeg sa at jeg bare trodde jeg hadde hatt drypp. Psykologen min hadde bare sett på meg med vantro. Deretter hadde hun stilt meg noen spørsmål og jeg fortalte henne ærlig om angsten som hadde presset på. Jeg fortalte hvordan damen på siden av meg hadde trigget meg, og at jeg nesten ikke turte gjøre noe. Psykologen lyttet, noterte, før hun sa at hun ønsket å følge meg ned på avdelingen jeg lå på. Jeg forsto ikke der og da hvorfor hun ville følge meg ned. Jeg hadde ikke så mye jeg skulle sagt heller. Psykologen fulgte meg helt til rommet. Fordi damen og til sengen min. Hun sa hun skulle få fikset ny time til meg, men at nå måtte jeg heller bli bra, før hun gikk ut igjen.
Etter en stund kom en eldre sykepleier inn til meg, og sa at de ville flytte meg på nytt rom. Jeg kunne ikke forstå dette, for de hadde jo flyttet meg inn dit dagen før.
«Det har seg sånn at du ennå er ung, og har mange år foran deg,» sa hun lavt «jeg visste ikke om angsten din. Men vi kommer til å flytte deg på enerom.»
I ettertid tror jeg psykologen min og kanskje sykepleieren som fulgte meg til MR, hadde en finger med i spillet.
Stay tuned
Miss out for now
Bilde under: var denne jævla veneflonen som ble tett og måtte byttes.
