Bildet her er av pelsballen jeg beskriver i innlegget her. Blue – lille tarmen – er en av mine største motivasjoner til å stå opp og komme meg ut om dagen.
Uansett… la oss komme i gang med innlegget her!
Jeg kan på forhånd si at det kan bli trigger warning i dette- og de neste innleggene. Blant annet kommer det bilde i neste innlegg av kanyle og i ett annet brannsår…
Jeg prøver også å dele opp slik at det ikke blir for lange innlegg.
Kvelden før hjerneslaget hadde jeg panikkangst. Jeg husker ikke hva som trigget meg. Men jeg husker angstanfallet. Hvordan det trykket i brystkassen. Hvordan pusten min lød hvesende og høyt. Hvordan kroppen føltes tung og rar ut. Hvordan hjertet hamret i brystkassen min. Hvordan det kjentes ut som om at jeg ikke fikk puste. Og hvor sliten jeg ble etter jeg hadde roet meg. Jeg husker også at jeg var svimmel når jeg la meg for å sove. Fordi det kjentes ut som om at jeg var på en båt når jeg lå i sengen. Det var en følelse av bølger, og det hjalp ikke lukke øynene heller. Den siste tanken før jeg sovnet må ha vært at jeg følte meg sjøsyk.
Jeg våkner opp dagen etter. Jeg er i ørska og det føles som om at jeg ser gjennom tåke. Blue ligger på far sin plass i sengen. Så alt er jo som en vanlig dag. Og en vanlig dag starter med at jeg skal sjekke telefonen min. Jeg griper den, men klarer ikke trykke inn koden min for å logge på den. Rart. Ansikts gjenkjenneren kjenner meg heller ikke igjen. Det er hvert fall rart. Men okei, jeg er nok bare uhyre trøtt. Som sagt så føles det ennå ut som om at jeg ser gjennom tåke. Jeg strekker hånden min bort til Blue. Han snuser på hånden min som vanlig. Men det er her noe annet er rart. For jeg pleier alltid å si “Hei, Blue” til han, men akkurat nå får jeg ikke fram en eneste lyd. Jeg mener å huske at jeg forsøkte å rense halsen(kremte), før jeg atter en gang forsøker å prate til Blue. Denne ganger får jeg fram noen uforstående lyder. Jeg husker også at jeg ikke kjente igjen min egen stemme. Jeg tror vel at jeg tenkte at jeg drømte. For alt var merkelig. Alt fra ikke klare taste inn koden på mobilen, til å ikke få fram ordene jeg ville ha fram.
Jeg strøk sikkert Blue litt mer og koste med han, før jeg reiste meg. Jeg husker jeg var ustø på beina. Venstrefoten min prikket, men jeg tenkte ikke så mye over det. Fordi jeg hadde skadet kneet mitt det året jeg var konfirmant. Jeg hadde gjennomgått x-antall operasjoner i kneet, uten at det var blitt mye bedre. Så logisk nok tenkte jeg at jeg hadde nok greid å få en vridning i kneet når jeg sov. Det var ikke første gang det skjedde og var ikke siste gang heller. Det var normalt at jeg slet med kneet. Så jeg ofret det ikke mer enn en liten tanke der og da.
Jeg kommer på badet, kler på meg, gjør mitt fornøden og skal til slutt se i speilet. Det er her jeg stusser. Ansiktet mitt er litt annerledes på venstre siden. Det virker som om at huden min er slappere. Jeg har jobbet mange år i helsevesenet, så jeg skjønner at noe ikke er riktig. Så tanken min er smil! Mimikken på høyresiden av ansiktet mitt er normal. Men venstresiden funker ikke. Munnvikene drar seg oftest opp når man smiler, og man får gjerne noen smilerynker rundt øyne. Dette skjer ikke på venstresiden av ansiktet mitt. Niks nada skjer.
Neste steg da
Skal løfte begge armene over hodet. Høyre armen er ikke noe problem. Venstre armen kommer seg ikke over hodet mitt.
Okei… Noe er galt meg meg. Noe er fryktelig galt og ikke greit. Jeg begynte å legge to og to i hop. Kjente på en følelse av fortvilelse og på denne dette skjer ikke meg. Ærlig talt så tenkte jeg bare på at jeg måtte ha hatt drypp. Tanken på at det var ett hjerneslag streifet meg ikke mye. Det er en grunn til at jeg tenkte drypp.
1 – jeg er bare 27 år gammel. Jeg er for ung for å ha hjerneslag
2 – Det var ikke noe nummer to. Det var rett og slett bare det at jeg tenkte jeg var for ung.
Mens jeg sto og så i speilet forsøkte jeg å snakke. Det spesielle her er at nå får jeg ordene jeg ønsker fram. Ikke normalt slik jeg var vandt til å høre meg selv, men likevel så er det ord. Det er ikke bare noen uforstående lyder. Det jeg nå mener med at det ikke er normalt er at jeg drar på hvert ord og prater eeeeeekstreeeeeeeemt saaaaaaaaaaaaakte. I tillegg så var jeg begynt å lesbe. Dette hadde jeg aldri gjort før.
Jeg har som sagt tenkt at noe ikke er rett. Jeg vet jeg må kontakte legevakten, men når jeg ikke får låst opp telefonen så får jeg bare vente. Samboeren er ikke hjemme der og da. Husker ikke hva han gjorde heller. Så jeg gir Blue frokosten sin og velger å lage meg selv noe å spise. Bare noe så enkelt som en brødskive. Jeg husker ikke hva jeg hadde på den. Bare at jeg satt og stirrer på den, og hadde null interesse av å spise den.
Jeg ble avbrutt av at Blue ga tegn på at nå måtte han ut på do. Så jeg tok på han halsbåndet, hektet på koblet. Det var ikke så lett å hekte på kroken. Men jeg fikk det til og fikk tatt med meg lille tarmen – (Funfact: jeg kaller Blue av og til for lille tarmen) – ut på do. Jeg gikk ikke en lang tur heller. Fordi innerst inne visste jeg at noe var galt med meg.
Det er nå ting faktisk blir veldig rart. Fordi det er gått cirka (litt under) to timer siden jeg sto opp. Cirka to timer siden jeg ikke fikk fram ett eneste ord, eller klarte å låse opp mobilen min. Nå klarer jeg låse opp mobilen min. Den kjenner igjen ansiktet mitt, noe den ikke gjorde tidligere. Jeg går selvsagt på badet og oppdager at mimikken i ansiktet mitt funker igjen. Jeg må innrømme at selv den dag i dag er det uhyre rart. Men nå skal sant sies at ansiktet mitt er ikke 100 prosent bra den dag i dag. For de som ikke aner at jeg har hatt hjerneslag, så ser de ikke noe på meg. Men jeg vet. Jeg ser det, og jeg kjenner det. Munnviken på venstre side går ikke like langt opp som høyre siden. Og huden rundt øynene, venstresiden er ennå slappere enn høyre siden. Jeg har ingen problem med å tegne eyeliner på høyre siden, men venstre siden er ikke like lett.
Uansett… her sporet jeg av. Mimikken min fungerte igjen. Armen har jeg glemt av. Men jeg kan plutselig prate igjen. For i løpet av disse to timene så kan jeg også prate igjen. Nå snakker jeg heller ikke ekstremt sakte. Jeg biter meg ikke merke i at jeg baler med ordene eller at jeg muligens lesber.
Jeg finner fram nummert til legevakten på mobilen min. Nøler – drøyer den litt til. Ringer samboeren min først. Sier at jeg må ringe legevakten. Han sier han var på tur hjem.
Jeg nølte ennå med å ringe legevakten. Fordi alt jeg opplevde tidligere på dagen virker så uvirkelig. Men det er vel bedre å bare ringe for sikkerhets skyld. Så jeg gjør det. Forklarer hvordan alt hadde vært de to timene og får beskjed om å komme meg fortest mulig på legevakten. Men jeg skulle ikke kjøre bil selv. Heldigvis kunne samboeren min kjøre meg.
Jeg har også glemt å fortelle: dette var en lørdag.
Stay tuned
Missme out
💖💖