Bildet her er også tatt bare få uker før hjerneslaget. Sjukt hvordan ting bare kan forandre seg så fort. Alt for for.
Det gikk i bunn og grunn rundt for meg. Jeg ble bare sittende i sengen og stirre i veggen. Det skulle ikke gå an. Jeg var for ung for hjerneslag. Men noe i meg sa at jeg hele tiden hadde visst hva som ville komme. At det hadde vært tegn der. Tegn kroppen min bare overså. Prikking i hånden. Hvordan jeg hadde vært uhyre sliten. Den intense hodepinen jeg hadde hatt. Alle tegn hadde vært det. Det samme var det dagen jeg hadde slag. Kunne ikke snakke, slepte på beina, fikk ikke armen til værs, mimikken min på venstre siden av ansiktet. Alle tegn var der.
Og der begynte tårene å trille. De rant som bekker nedover kinnene mine.
Det banket på døren.
Jeg kjempet febrilsk med å få kontroll over tårene mine.
“Hvorfor gråter du?” spurte sykepleieren som hadde vært inne for litt siden.
Jeg ristet bare på hodet og presset fram: “Hjerneslag?”
Sykepleieren nikket. “Du har hatt hjerneslag. Ikke bare ett, men flere hjerneinfark.”
“Hvordan?”
“Du er ung, og vi skulle gjerne ha fått pratet med familien din.” sa sykepleieren. “Jeg har snakket med samboeren din og forklart han situasjonen. Men jeg ønsker å ringe moren din.”
“Nei…” Jeg drar på ordene. “Søsteren min har perm fra militæret. Hun jobber julaften. Jeg vil ikke ødelegge noe for dem.”
Sykepleieren sukket. “Ta å snakk med samboeren din.” Hun gikk deretter ut av rommet.
Jeg fiklet med mobilen og ringte samboeren min. Han sa at han drev og googlet og leste seg opp på hjerneslag. Han sa også at han hadde fått snap av søsteren min at hun var tilbake i militæret, og han ønsket dermed å ringe både min mor og far. Etter litt om og men, så sa jeg at han kunne gjøre det. Jeg husker bare at jeg var forvirret. Så jeg lot han ta samtalene. Alt sykepleieren hadde sagt gikk inn ene øret og ut det andre.
Kort fortalt så hendte det mye. Jeg har klart å skrive og fortelle mye om hvordan det var og hvordan det har vært. Men jeg har ennå noen småting jeg må bearbeide. Dermed så avslutter jeg dette innlegget brått og brutalt. Jeg har forsøkt å skulle skrive og får ett skikkelig innlegg. Men jeg klarer det ikke. Jeg går gjennom alskens følelser når jeg skriver om hvordan dette var. Og nå velger jeg å sette lokk på historien her. Men jeg skal skrive kort om reisen min. Men for at innleggene skal være bra og at jeg skal kunne levere, så velger jeg å heller skrive innlegg som plutselig kan komme om hvordan reisen har vært og heller fokusere på å få skrever innlegg som omfatter min nåtid og dagene mine nå.
-Missme out
