Bildet her: det er faktisk ganske viktig å tenke på når man har hjerneslag. Som du ser på bildet og når du nå har lest, så skjønner du at jeg hadde alle de punktene. Skjevt fjes, armen, klarte ikke prate, var bare lyder først, for deretter å prate ekstremt sakte. Men jeg tenkte ikke på det her når jeg selv hadde det.
As usual: Trigger Warning. Denne er også trigger warning på bildet neders også. Slik at du vet det på forhånd, så er det bilde av en kanyle i armen min.
Jeg glemte i det forrige innlegget å fortelle at er en lørdag. Det var lørdag da jeg hadde opplevd det jeg selv trodde bare var ett drypp.
Jeg fikk som nevnt i forrige innlegg beskjed om å komme så fort som mulig på legevakten. Men ikke kjøre bil selv. Innerst inne så har jeg en liten uro. Så før jeg dro så pakket jeg faktisk en liten bag med blant annet bærbar data, ett klesskifte, en varm genser og ikke minst en notatbok (Jeg designet en Bujo selv – bulletjournal)
Dette er jo Desember 2020 og det hadde akkurat vært Korona. Så det var ennå veldig strenge restriksjoner på sykehus (generelt i samfunnet). Jeg måtte passere en vakt på tur inn. Jeg fikk bare lov til å melde meg i luken at jeg var kommet. Jeg gjorde dette, med både navn og hva det gjaldt, før jeg ble jaget ut i bilen igjen, med kommentaren at de ventet en pasient som det hastet med. Dette hadde jeg selvsagt forståelse for. Som sagt det var ganske strengt, og jeg forstår at hastesaker kommer i første rekke.
Jeg satte meg ute i bilen og pratet med samboer. Etter kanskje 10-15 minutter så ringer legevakten meg og spør hvor jeg er. Jeg svarer at jeg har vært inne i luken og meldt at jeg var kommet og blitt jaget ut i bilen fordi de ventet en pasient det hastet med. Ett øyeblikk ble det stille i andre enden, før vedkommet svarer “Er du seriøs?” Hvor jeg gjentar det jeg fikk beskjed om i luken. “Du er klar over at det er du som er hastesaken vår?”
Reality check!
Jeg innså nå alvorlighetsgraden. Eller jeg innså det vel ikke. Fordi helt ærlig så gikk det tid før jeg godtok og aksepterte situasjonen. Uansett back to storyline.
Det var som ett slag i trynet. Jeg husker de beordret meg inn. Og lydig som en hund gikk jeg inn på legevakten og ble ledet inn på ett sterilt rom. Lyset var så skarpt at jeg kjente hodet begynte å verke. Jeg sa ikke noe om det. Det var nesten så jeg kunne høre summing fra lysrørene over hodet mitt. Kanskje hørte jeg det også.
“Legen er på vei. Vi har ringt han hit. Men mens vi venter skal vi ta blodprøver, EKG, måle blodtrykk, ta CRP” Jeg husker ikke alt de sa for å være ærlig. Men de stakk meg i fingeren og tok en CRP. De prøvde uhyre mange ganger å ta blodprøve i begge armene mine, og ga til slutt opp og tok blodprøve oppå ene hånden min. De koblet til blodtrykkmaskinen og den ble målt mange ganger. Jeg skal helt ærlig innrømme jeg ble uhyre lei av den forbaska blodtrykk maskinen. Altså hvor mange ganger skulle de måle blodtrykket mitt? Også var det å koble de ekle forbaska kalde ledningene og plastrene til kroppen min for å måle EKG. Hjerterytme og puls rett og slett.
Det føltes som en evighet før legen kom. Det skal sant sies at det var en evighet. Jeg fortalte sykepleieren historien min. Merk dette: denne sykepleieren var av den eldre garden. Hun stusset veldig over at jeg faktisk kunne snakke. Jeg følte meg mer og mer ille til motet.
Men jeg vet hva jeg så. Jeg vet hva jeg følte.
Jeg har ennå glemt av den forbaska venstre armen min. Den kunne faktisk ha vært en indikator til sykepleieren på at jeg snakket sant. Men de ba meg aldri om å løfte armene mine. De ba meg aldri om å gå – eller prøve å gå på linje. De studerte ikke hvordan jeg gikk. Hadde de gjort det, ville de ha sett at jeg subbet litt mer på venstre foten min. Men de sjekket ikke dette.
Etter lang evighet kom legen til slutt. Sykepleieren tok han til side før han pratet med meg, og jeg hørte henne si at hun trodde at jeg overdrev. Akkurat den stakk der og da. Jeg husker at jeg kjempet mot tårene. Prøvde å se opp i taket, mens øynene sved. For å si det enkelt og greit. Etter å ha vært så mye inn og ut av sykehuset med venstre kne, så var ikke sykehus besøk noe jeg foretrakk. Jeg ville helst holde meg lengst mulig unna sykehus. Det var mer enn nok at jeg gikk til psykolog. Trengte ikke å være der mer. Og hvorfor i all verden skulle jeg ha ønske om å tilbringe lørdagen min på sykehuset? Nei, hell no! Jeg ville heller vært hjemme, gått med Blue, gamet og chillet… men Neida jeg var på sykehus.
Det var ekstremt mange følelser og tanker som gikk gjennom hodet mitt. Jeg kjempet en hard indre kamp med meg selv for ikke å bare bli totalt overaktivert og sveve ut av toleransevinduet mitt. Jeg lover den kampen ikke var lett. Jeg hadde ikke lært meg å grounde meg selv. Jeg hadde ikke lært meg det jeg kan nå. Jeg hadde knapt hatt diagnosen C-PTSD (på papiret) i en uke.
Legen kommer inn. Prater litt med meg. Ser over resultat på blodprøvene mine (de dem kunne få resultat raskt på). Han hadde en rar rynke i pannen hele tiden.
«Kan du fortelle historien din på nytt?»
Jeg fortalte atter en gang hvordan jeg våknet, hvordan ansiktet mitt var, hvordan jeg hadde pratet, hva jeg gjorde, tidsperspektivet og at jeg endte opp her. Rynken i pannen hans ble ennå mer tydelig.
«Hvordan var gårdagen min?»
Jeg forteller at jeg hadde redigert noen bilder av hest, gått en lengre tur med hunden min og blitt sliten, sovet på sofaen. Hatt panikkangst før jeg skulle sove.
«Kan alt dette komme av angst?» spørsmålet braste ut av meg. Akkurat det spørsmålet husker jeg ekstremt godt. Jeg husker hvordan ansiktet hans ble mer betenkt. Jeg synes det er rart, men det kunne jo bety at jeg hadde hatt en rar reaksjon på angst. Samtidig som jeg aldri hadde hørt om noen få drypp av angst.
Oppi alt dette så ender det opp med vaktskifte. Så da måtte legen inn å prate med de nye som kom på. Så jeg ble sittende med ledninger koblet til meg alene. I tillegg så ble blodtrykket mitt målt ALT for ofte. Jeg irriterte med over hvordan den strammet seg om armen min. Og det var den forbaska maskinen som hele tiden brøt stillheten.
Etter en lang evighet kom en ny sykepleier inn. Denne frøkna var yngre enn den forrige. Hun hilste på meg og ba meg fortelle historien min på nytt. Atter en gang. Hun får ett betenkt ansikt og ber meg smile, noe jeg gjorde. Så gjorde hun noe uforventende. Hun ba meg ta henne i hånden med begge hendene mine. Og jeg får en klemme test. Jeg skal klype henne i hendene så hardt jeg klarer.
«Er du høyre, eller venstrehendt?»
«Høyrehendt»
«Fortell meg detaljert om i dag og i gårkveld»
Hvor mange ganger skal jeg fortelle historien min? Attpåtil så hadde jeg begynt å tvile litt på meg selv. Begynt å tenke at angstanfallet var grunnen til at kroppen min var som den var da jeg våknet. Samtidig som jeg var begynt å tvile, så visste jeg hva jeg så. Hva jeg opplevde. hvordan det føltes.
Sykepleieren forsvant ut. Det tok atter en gang en evighet igjen. Neste runde kom hun inn med legen igjen. De snakket sammen, men jeg ble flyttet inn på et annet rom og plassert i en sykehusseng. Sykepleieren forklare om klemtesten og gårdagen min. Kunne angst være grunnen? Legen var begynt å tro det. Men nå ba legen meg sette meg på kanten av sengen. Han tok fram noe som liknet på en hammer og sjekket refleksene. Han dunket på begge knærne. Høyre kne beveget seg mer enn Venstre kne.
De tok flere tester, før de forsvant ut igjen og ble borte. Jeg hørte de diskutere meg på gangen. Legen trodde litt på angst. At det kanskje var en reaksjon av angsten. Var det bare det, kunne de jo sende meg hjem. Sykepleieren var fram og tilbake. Men hun kom plutselig inn igjen.
«Har du hatt mye vondt i hodet i det siste?»
Jeg nøler litt før jeg nikker. Hun forsvant fort ut igjen.
Mye vondt i hodet. Prikkingen jeg hadde hatt i Venstre siden. Bare en side av ansiktet var lammet. Masse tanker svirret i hodet mitt. Alt var kaos.
«Hva tror du selv?» spurte legen i det de kom inn på rommet igjen
«Jeg vet hva jeg så i speilet.» braste det ut av meg. «Noe er ikke riktig!»
«Vi vurderer jo å sende deg hjem. Du virker frisk»
Hodepine, prikking i ånd og fot, skjevt ansikt, talevansker.
«Jeg tror dere skal ta en CT av meg.» hvorfor jeg sa det, vet jeg ikke. Men noe sa meg at jeg ikke kunne dra hjem. Så jeg stolte på magefølelsen min. Det var litt fram og tilbake. Jeg følte i bunn og grunn ikke at legen trodde på meg. Men det var mye fram og tilbake. Klemmetest, blodprøve på nytt, fortelle historien igjen for ørtende gang og plutselig så ble det til at jeg skulle ta CT. Jeg fikk en kanyle i armen. På underarmen vel og merke. Og de måtte ta ultralyd for å se blodårene mine, for de traff ikke uten. Det var heller ikke avgjort at jeg skulle legges inn. men ble forklart at de skulle kjøre CT med kontrastveske. Dermed måtte de ha en kanyle i meg. Når den var på plass ble jeg med sykepleieren. Fulgte etter henne og tok heis ned til kjelleren, der de har røngtemaskinene. Hun ledet meg gjennom en lang korridor og inn på ett rom.
Sykepleieren tar jakken min, mobilen min og en annen sykepleier forklarer meg hvordan jeg skal ligge. Justerer puten og kobler inn en ledning i kanylen som skal gi meg kontrastveske. Så går de ut av rommet.
Først tar de bilder uten kontrastveske. Deretter gir de meg beskjed om at de kjører kontrastveske inn i kanylen. Trykket inn i blodåren min er hardt. Det er ubehagelig. Men det verste er følelsen etterpå. Det kjennes rett og slett ut som om at jeg tisser på meg selv. Jeg gjør ikke det, men det føltes slik.
Etter litt kommer sykepleieren inn. Hun har en alvorlig mine over ansiktet sitt. Hun ber meg bare følge etter henne og vi går opp på legevakten igjen. Hun tar leg med inn på rommet der jeg har vært. Hun ba meg vente også forsvant hun.
«Bildene viste at det var noe.» hørte jeg hun si. Og det neste jeg snappet opp fikk det til å gå rundt for meg. «Hjerneinfarkt» (hjerneslag)
Men det kunne ikke være meg hun pratet opp. Jeg er for ung for hjerneslag
Sykepleieren kommer inn til meg.
«Kan jeg dra hjem?» spør jeg.
«Nei, du skal legges inn. Bildene viser noe. Vi skal få tatt MR for å få klare bilder. Men bildene viste at du har hatt slag»
…
Tusen tanker svirret i hodet mitt. Jeg ble isende kald innvendig.
Dette er ikke slutten. Det kommer mer om sykehusoppholdet mitt.
Stay tuned
Missme out (for now)
Bildet under viser den fantastiske måten de satte inn kanylen på. Og jeg lover deg det var uhorvelig vondt å ha den der.
