Jeg mener, jeg har så sjukt mye jeg vil dele, men på en eller annen måte så er det vanskelig å starte å skrive. Ikke at det i bunn og grunn er vanskelig. Nå babler jeg, og det er jeg fult klar over.
Jeg vil så utrolig mye skrive om hvordan det er å leve med usynlig sykdom. Men samtidig er det vanskelig.
Så kanskje det er bedre at man på en måte lager innleggene sine som en dagbok?
Så dagbokinnlegget kommer under. Men se for en fin hund jeg har! Er det rart jeg higer etter å komme meg ut å ta bilder av han? Men kroppen min skriker nei, og hodet mitt vil ut.
Så Kjære dagbok
I dag så verker kroppen min. Fatiguen river i meg, men jeg har så utrolig lyst å dra ut å ta bilder av Blue. I går var jeg å tok noen bilder på ett sprangstevne. Dessverre fikk jeg ikke tatt alle klassene siden kroppen min verket. Ja, jeg hadde fatigue i går også. Men jeg valgte å trosse hva kroppen min mente, og dro for å ta bilder. Det som er merkelig her er at jeg pleier vanligvis å holde ut når jeg tar bilder av travløp. I går klarte jeg ikke holde ut. Jeg kom hjem og la meg på sofaen og sovnet av utmattelse. Jeg hadde håpet jeg skulle bli bedre i dag, men er ikke det. Når jeg sier at kroppen min verker, så er den vond. Det er rart å beskrive, men det er dirkete vondt. Venstresiden er øm og det går smerte fra nakken og ut i venstre arm. I dag har jeg også skalle bank, som ikke hjelper på heller.
Sim sala bim! Det funket visst sånn delvis å lage dagbok innlegg. Så det der var dagens klage.
Nå skal jeg ikke høre på kroppen min, og planlegge en fotoshoot med Blue. Jeg må gjøre det før jeg drar til Valnesfjord 13 oktober. Herremin som tiden flyver.
Og er det rart jeg skriker etter en høstshoot med den kjekkasen som Blue er blitt?